Tre uker i Finnmark

Jammen ble det visst tre uker i Finnmark! Tiden har flydd forbi og jeg har virkelig funnet roen i ensomheten.

Dag og natt går i hverandre, tiden finnes ikke, det eneste som gjelder er her og nå. Det er ikke mange steder (om noen) som jeg virkelig kan leve etter dette, men i lille Torskefjord der står tiden stille og er helt urelevant. Det er ikke før man drar derifra at man skjønner at tiden allikevel har gått sin gang der ute i den store verden. Jeg lengter alt tilbake til mine forfedres hjemplass - mitt andre hjem.

Sist jeg skrev hadde jeg gått gjennom Stabbursdalen. Derfra gikk turen til Lakselv med en overnatting der i påvente på bussen. Det er nemelig sånn at bussen går relativt sjelden den veien jeg skulle, mot Mehamn. Jeg tok bussen et stykke, forbi de største elevne som jeg ikke hadde kunnet krysse på denne tiden pga mye vann fra snøsmeltinga. Rett etter Børselv gikk jeg av bussen, peilet kurs og bega meg oppover fjellsiden. Selv om det var ganske så slak stigning oppover så merket jeg godt at jeg hadde 20 kg ekstra å dra på, svetten rant godt og farta var vel nokså lav. Men det er vel sånn man kommer i bedre form så det var bare å tråkke på! Utsikten på toppen var verdt stigningen - fjellandskap så langt øye kunne se den ene veien og det klare, blågrønne havet den andre veien. Man kan bare ikke annet enn å føle seg knøtt liten når man ser hvor mektig naturen er. Etter noen forsøk på å fange dette øyeblikket i form av et bilde, noe som absolutt ikke ga utsikten den respekten den fortjente, peilet jeg ny kurs og fortsatte turen. Det er ingen stier her oppe på snaufjellet så kartet må tydes på en helt annen måte enn jeg er vant til. Det er ikke alltid så lett å se for seg terrenget som kartet viser, men det er vel også sånt som kommer med erfaring. Jeg oppdaget i alle fall at små elver på kartet kan være ganske så store etter snøsmelting og vanskelig å krysse. Det endte med at jeg måtte gå langs den ene elva et srykke for å komme over og da la jeg også om ruta. Jeg gikk en god dagsetappe og endte opp mye lenger ned mot hovedveien enn hva jeg hadde tenkt. Etter en god natts søvn fortsatte turen videre til store Måsvann. Der oppe bygger statkraft demning og jeg møtte en hyggelig mann å skravle litt med. Jeg gikk et stykke inn på fjellet og slo leir. Jeg hadde laget meg en rute som jeg synes så riktig så bra ut, men det viste seg at det ikke var helt tilfelle! Dagen etter ble en rusle tur inn over fjellet for så å konstatere at jeg ikke kom ned det stupet og dermed gå tilbake samme vei.. Men det blir som det skal! Jeg traff nemlig samme mannen fra statkraft, ble bedt inn på middag, fikk en dusj og god oppvartning! Jeg fikk til og med invitasjon til Finnmarksløpet (hundeløp) i Mars så det håper jeg på å benytte meg av :) Det hele endte med kjøre helt inn til lille Torskefjord og hytta vår. Et gledelig gjensyn! 

Det finnes ikke noe bedre følelse enn å svinge rundt gargo nesset med båten og se lille Torskefjord åpne seg foran deg. Den lille bukta omkranset av fjell, partier med kortvokste bjørketrær og totalt fem hytter. Vår hytte ligger helt innerst og midt i fjorden, det lille hvite huset med den rødmalte låven ved siden av. Det er en idyllisk plass med mye historie. Min bestefar er oppvokst i lille Torskefjord. Der bodde hele familien med tre unger, mor, far og bestemor. Den gangen var det mer liv å røre i Torskefjorden, fastboende familier, skole og butikk i store Torskefjord (bukta ved siden av). Under krigen ble alle husene i fjorden brent ned til grunnen. Bestefar og familien rømte til skogs, men gamle besta klarte ikke følge med de andre. Hun ble bortført av tyskerne og det skulle gå 70 år før bestefar fant ut hvor hun ble begravet. Ingen hadde verket sett eller hørt fra henne etter hun ble bortført, men det viste seg at hun hadde havnet på et sykehus i Trondheim hvor hun døde og ble begravet på en kirkegård. Bestefar var ikke mer enn 6 år da hun forsvant og han har prøvd å finne ut hva som skjedde med henne i store deler av sitt voksne liv. Endelig har han fått svaret og selv om skjebnen er trist så har i alle fall sannheten kommet frem. Min oldefar bygde opp igjen både hus og låve etter krigen, det samme som står der den dag i dag. 

Lille Torskefjord :)

Det er ingen bil vei inn til Torskefjord, enten må man ha båt eller gå over fjellet og inn i dalen. Det tar rundt et par timer å gå fra veien og inn til hytta, men det er ikke bare, bare å komme seg noe sted når man først kommer til bilveien! Bussen går en gang på formiddagen mot Mehamn og Kjøllefjord, innimellom går den en gang på ettermiddagen også. Det vil si at man må planlegge litt hvis man skal på butikken for å si det sånn! Heldigvis klarte jeg meg uten noen tur til butikken, boksmat og bakevarer, pluss snille hyttenaboer med ekstra forsyninger sørget for det :) 

Utenom dagsbesøk i en av de andre hyttene i fjorden var jeg helt alene der inne i en og en halv uke, med unntak av reinflokken som beitet rundt hytteveggen. Tiden gikk til gå turer i fjellet, fiske, lage ved, lese bøker og skrive masse. Jeg fikk virkelig kjent på roen og tilstedeværelsen. Uten dekning på telefonen, uten Internett og uten andre mennesker å forholde seg til. Det er da det dukker opp spørsmål som setter hverdagslivet under tvil. Jeg stod på nesset og fisket en kveld. Den kjølige luften og lukten av sjø slo mot meg mens jeg så utover det åpne, ville havet. Solen stod høyt på himmelen selv om klokken var over 22 på kvelden. Jeg kastet ut fiskesnøret og trakk inn den salte sjøluften, virkelig nøt øyeblikket. Det var da det slo meg, den totale meningsløsheten med alt annet som ikke er akkurat nå. Det som egentlig ikke er livet, men bare fortid, fremtid eller forsøket på å lage seg et liv som andre misunner deg. Alt virket så urolig fjernt. Hva i all verden er det jeg driver med?! Facebook, instagram, blogg alt for å fremstå på ett eller annet vis, fremheve de sidene av meg selv som jeg er stolt av og nyte den oppmerksomheten som følger med. Hadde jeg hatt tilgang på nett i det øyeblikket (ironisk nok) så hadde jeg slettet rubel og bit av alle kontoer på sosiale medier. Men så er det jo sånn at så fort mobilnettet er tilgjengelig, meldinger og oppdateringer tikker inn så er jeg hekta igjen. Da er plutselig øyeblikket på nesset langt, langt borte og jeg skyver det unna med et snev av skyldfølelse ovenfor meg seg. Jeg hadde nok hatt bedre av å la livet på sosiale medier være og heller levd livet som det faktisk er, akkurat nå. Men så er det en gang sånn at jeg aldri blir helt fornøyd, jeg trakter etter noe annet enn det jeg faktisk har stort sett hele tiden. Jaja, man kan alltids utvikle seg på mange plan, men kanskje den største utfordrin
gen er å være fornøyd med livet? 

Det skinner vel litt igjennom her at jeg har fått tenkt en hel del og fundert på diverse temaer. Tiden i på hytta har brakt med seg mye som jeg har hatt godt av å kjenne litt på. Sånn som feks. det at jeg må stå til alles forventninger. Jeg har følt mye på akkurat det. Jeg vet at mange forventer mer av meg og min tur enn hva jeg selv forventer. Jeg trodde vel egentlig at jeg hadde klart å få litt fokus på det at denne turen, dette halve året, ikke handlet om avstandene jeg skal gå, men faktisk det å kunne ha frihet til å gjøre det jeg vil når jeg vil. Men det viser seg at det har kommet litt i skyggen allikevel. Jeg har følt litt på dette underveis. Fokuset har blitt på hva andre forventer. Jeg har tenkt flere ganger at nå går jeg ikke langt nok eller fort nok for alle dere andre. Dette er en viktig erfaring som jeg vil ta med meg videre. Jeg vet jo av erfaring at jeg er god på å innfri andres forventninger og glemme litt hva jeg selv vil. Det skal jeg jobbe videre med. Jeg skal gå akkurat hvor fort og lenge jeg vil, jeg skal dra dit jeg vil selv om det kanskje ikke er akkurat dit hvor jeg planla i første omgang. Det blir heldigvis akkurat som det skal, bestandig! 

I skrivende stund sitter jeg hjemme i Horten, ved kjøkken bordet med en bolle økologisk byggotto som smaker utmerket og godt kunne fungert som turmat. Jeg kom hjem natt til fredag og havnet rett på konsert i Tønsberg på fredag kveld. Ikke akkurat villmarka, men det var riktignok det jeg hadde lyst til der og da. Om en uke er det tid for å gå over Hardangervidda, en tur jeg gleder meg skikkelig til! Etter det så får jeg se om det er tiden for å gå stikke innom Forollhogna nasjonalpark. Det var i alle fall deilig å få vasket litt klær og tatt en skikkelig dusj. Dere må ikke tro at det er noe luksus hytte vi har oppe i nord! Innlagt vann og toalett inne er for pyser! I Torskefjord gjøres alt på gamle måten og det er sånn hyttelivet skal være etter min mening :) Det ble altså et skikkelig fint opphold i Finnmark, med en del trasking, en del ensomhet, men også noen koselig dager med familien som kom opp på hytta de siste dagene. Jeg har stor koset meg og fått ladet batteriene!

Middnattsolen

Teltlivet :)