Stabbursdalen

Første tur gjennom Stabbursdalen har gått nokså greit. Jeg gikk fra Okselv til Stabbursnes, startet søndag kveld og var fremme onsdag ettermiddag.

Eventyret begynte da bussen slapp meg av midt på E6, ødemark i alle retninger og et halvsikkert "du bare går i den retninga sånn ca, også kan du jo bare spør nån sama hvis du ser nån". Jo, takk for hjelpen kjære finnmarking!
Jeg viste jo ikke akkurat hvor jeg skulle av og det gjorde ikke buss sjåføren heller. Det er nemelig ikke buss stopp overalt, man bare sier ifra hvor bussen skal stoppe. Men, ta det med ro - det var en på bussen som viste akkurat hvor jeg skulle av: "stabbursdal'n ja, dær har æ gått mange ganga!" Tydeligvis ikke nok ganger til å kjenne igjen inngangen til nasjonalparken! Men det hele løste seg veldig greit, jeg hadde både kart, kompass og gps så jeg fant frem, måtte bare gå litt tilbake langs E6.

Det første som møtte meg var en ganske så stor og stri elv. Det var bare å få på joggeskoene (som tørker kjappere enn fjellstøvler), få seg en vadestokk og vasse over. Den første elva gikk greit, strømmen tok greit tak, men den var ikke så dyp. Neste elv derimot var dypere og ganske stri den også. Det ble vassing med vann opp til rumpa og et godt tak i stokken, men jeg kom meg helskinnet over! Det er mye vann i elvene nå rett etter snøsmeltinga. Godt fornøyd med mine to første ordentlige elvekryssninger, trasket jeg klissvåt videre. Klærne tørket ganske fort og jeg holdt et godt tempo for ikke å bli kald. Første del av Stabbursdalen (fra Okselv) er mye myr og våte områder, noe som passer dårlig for telting. Jeg gikk i ca fire timer før jeg fant en passende plass ved et lite vann. Jeg hadde ikke sovet mer enn tre timer natta før, pluss to timer på flyet så jeg var nokså slått ut når jeg tullet meg inn i soveposen. Slokknet umiddelbart kl 21 på kvelden og sov til kl 09.15 neste morgen :)

Etter å ha inntatt frokost og kaffe uten å gå ut av soveposen så var det tid for å pakke sammen og fortsette ferden. Dette ble en noe mindre hyggelig etappe. Jeg vet ikke helt hvorfor, men angsten fester seg i magen og tankene er lite hyggelige. Jeg tror ikke jeg fikk med meg noe av naturen rundt meg, jeg ble sugd helt inn i min egen verden og levde kun i fremtiden, prøvde å forutse hvordan dette halvåret skulle gå..kom jeg til å trives? Hva hvis jeg ikke ville mer? Hva med alle forventningene? Hvordan skal jeg klare å være så mye alene, jeg savner jo alle etter en dag! Sånn holdt det på i to dager og kommer sikkert til å holde på noen uker til før jeg har vendt meg til denne store forandringen i livet mitt. All forandring er skummelt og det å stå i det helt alene, ikke kunne ringe å få en bekreftelse på at dette går bra, det er skummelt det! Skikkelig skummelt..
I tillegg så klarte jeg å miste kartet av alle ting! Tror dere jeg fikk panikk da eller?! Ikke nok med alle de andre bekymringene, men nå skulle jeg også gå meg vill! Tenk å miste kartet da, hva ville Monsen sagt om det?! Det gjør man jo bare ikke.. men joda, NOEN gjør det! Nå skal det sies at det ikke var liv om å gjøre, jeg måtte bare få fatningen tilbake og innse at for det første så befant jeg meg på en merket løype og for det andre så har jeg gps. Det gikk helt fint, men jeg skal ikke ha kartmappa hengende på siden av sekken igjen! Det verste var at snora til mappa, som jeg hadde festet skikkelig, fremdeles var der, selve kartmappa hadde løsnet fra låsen på snora! Jaja, jeg kom meg i god behold frem til den åpne hytta Ivarstua, som er eid av statens naturoppsyn. Der ble jeg i to netter, livredd for alt og med angsten som en vond klump i magen. Det ble mye soving da dette var eneste mulighet for å slippe unna tankene.

Dagen i dag begynte mye bedre, jeg kom meg fra Ivarstua og ned til Stabbursnes uten problemer. Jeg har lagt litt mer merke til naturen rundt meg på denne etappen. Jeg har gått gjennom den øvre delen av nasjonalparken, holdt meg litt oppe i høyden og ikke nede i selve dalen hvor Stabburselva renner. Det har vært noen utkikksposter hvor jeg har kunnet skue ned i den dype og frodige dalen med den mektige elva brusende mellom fjellene. Stort sett er Finnmark ganske slett terreng med mye vidde, men fra Stabbursdalen kan man se noen av Finnmarks høyeste fjell. Fjellrekken Ga'issene (som betyr fjell på samisk) består av topper på rundt 1100 meter. I tillegg har Stabbursdalen verdens nordligste furuskog og den er også det nordligste leveområde for flere dyre og fulgearter. Jeg fikk se en del tamrein med kalver, en hauk, ryper og noen andre skrikende fugler som jeg ikke vet navnet på.

Vel nede og i campinghytte på Stabbursnes, har både angst og vonde tanker sluppet litt taket. Jeg må nok bare få kommet litt i gang og få erfaring på at jeg takler dette. Takler ensomheten, takler orienteringen, takler å leve litt uforutsigbart. Forhåpentligvis kommer jeg også til å nye det :)
Jeg starter på'n igjen med friskt mot i morgen og gleder meg til å se igjen hytta i lille Torskefjord. Om noen dager vel og merke, først skal jeg gå et stykke til!

I mellomtiden finner jeg styrke i Osho's kloke ord: "Bravery does not mean being fearless. It means being full of fear but still not being dominated by it."

 

Åpen hytte i Stabbursdalen

En av de nordligste furuene i Europa ;)