Hardangervidda

Nå har jeg også vært på Hardangervidda, endelig! Jeg er vel egentlig mer glad i fjell enn vidde så Hardangervidda har ikke vært første valget, men når jeg fikk en invitasjon for nesten et år siden til en uke på vidda, så takket jeg ja umiddelbart. Og jammen har vi ikke gjennomført turen, riktignok med litt frafall, men tre stk holder lenge :)

Turen startet fra Haugastøl turistsenter lørdag morgen. Målet for dagen var Krækkja, en lett etappe på 13 km som vi gjorde unna på rundt 4, 5 timer med pause og rolig tempo. Jeg har jo aldri gått på Hardangervidda tidligere, utenom en gang på leirskole på barneskolen, hvor vi ble tvunget ut på vidda. Dårlig stemning og labert humør preget den turen så minnene fra Hardangervidda var vel ikke spesielt bra..ikke husker jeg stort heller så jeg stryker hele den opplevelsen og gjør avtale med vidda at vi starter med blanke ark. Som nevnt, har jeg ikke gått på vidda tidligere og det som overrasket meg mest var hvor lettgått terrenget er. Det var jo ingen problem å gå 20 km på få timer og lite krefter! Jeg synes ofte at folk sier sånn "neida, der er det flatt og fint å gå, ikke no stigning og lett terreng". Man lager seg altså en forestilling om lange slake vidder hvor man bare kan trave av gårde uten noe som helst plunder. Men etter min erfaring så er det ikke ofte dette faktisk stemmer, ofte er det mer opp og ned enn hva man forestilte seg, mer myr og større elver å forsere. Jeg hadde altså ikke laget meg noe spesiell forestilling om at Hardangervidda skulle være så lett å gå, men det viste seg at det faktisk stemmer: Dette er lett gått terreng med lange slake vidder, få store elver, lite myr, godt merkede stier og alltid en hytte fra dnt i mer eller mindre nærhet. Man kan vel ikke akkurat si at villmarksfølelsen slår inn over Hardangervidda, men det er virkelig en luksustur vi har hatt, noe som også kan være deilig en gang innimellom. Jeg er vel stort sett åpen for alt, men jeg må jo si at jeg kanskje trives best i litt mindre folksomt område med litt enklere standard. Uansett så er denne formen for gåtur en ny opplevelse som er verdt å ta med seg, men noe hytte til hytte tur blir det nok ikke mer av i første omgang! Alt for mye luksus for meg ;)

Vi hadde planer om å gå fra Finse til Haukeli seter, altså Hardangervidda på tvers fra nord til sør. Dette skulle vise seg å bli vanskelig pga all snøen som ennå ikke har smeltet. I tillegg var det flere bruer som ikke var lagt ut pga føret. Turen ble altså som følger:
Haugastøl - Krækkja: 13 km (4,5 timer)
Krækkja - Stigstuv : 20 km (5,5 timer)
Stivstuv - Sandhaug: 19 km (5 timer)
Sandhaug - Lågaros 20 km ( 5 t +20 min)
Lågaros - Mogen:  ca 15 km (3 t + 10 min)

Fra Mogen til Skinnarbu gikk det rutebåt, men ingen buss videre før dagen etter så da ble det en overnatting på Skinnarbu.

Fra Sandhaug skulle egentlig ruta forsatt mot Haukeli, men det ble til at vi gikk østover igjen og ungikk den verste snøen. Det ble litt tråkking over de siste snøskavlene som fremdeles klorer seg fast i fjellsia, men det var absolutt overkommelig. I tillegg ga det lette terrenget massevis av tid til å tenke. Jeg kunne gå helt i min egen verden og la tankene vandre fritt uten å hele tiden være smertelig klar over hvert eneste skritt. For det er ofte sånn i mer krevende terreng, at man må konsentrere seg om hvor man setter beina eller i bratt terreng hvor man merker at hvert eneste skritt tar litt av kreftene. Jeg opptaget i alle fall at vidde-terrenget ga muligheten til å planlegge hele livet fremover, det ga muligheter til å bygge diverse luftslott og drømme seg fullstendig bort. Plutselig hadde vi tråkket i fem timer uten at det var spesielt merkbart på verken kropp eller sinn! Fantastisk deilig :)

Været var vi også kjempe heldige med, overskyet med litt sol og litt regn innimellom. Perfekt gå-vær! Ikke for varmt og ikke for kaldt. Alt i alt har det vært en herlig tur som kan anbefales hvis man foretrekker lett terreng som gjør at man fort kan gå noen mil uten å merke det spesielt godt på kroppen. Valgene er også mange når det kommer til overnatting. Det finnes en rekke dnt hytter, både betjente og selvbetjente. Det er heller ikke vanskelig å finne en skikkelig fin teltplass hvis man foretrekker det litt enklere og mer private liv. Hardangervidda byr altså på en rekke muligheter, jeg tenker at det må være perfekt for en skitur for en nybegynner som meg! Kanskje det er det som blir vinterturen? Hvem vet! Jeg har gitt opp å planlegge noe som helst, det blir aldri som jeg har tenkt alikevel. Jeg har nå ihvertfall et ønske om å bevege meg i Romsdalen nå om et par dager. Høye, karrige fjell, dype daler og eksepsjonell utsikt venter, og som jeg gleder meg! 

Isen ligger fremdeles på vannet

En tur innom Rogaland

Den siste uka har jeg oppholdt meg i Rogaland og det har vært helt fantastisk! Jeg kjørte nedover natt til onsdag forrige uke og havnet i Bryne på Torsdag morgen etter noen timer søvn i "bobilen" (les passaten). Etter innkjøp av litt forsyninger så gikk turen til vakre Borestranda. At det finnes slike "syden strender" i Norge er jo bare helt utrolig! Den hvite, myke sanden mellom tærne og det klare blå havet med hvite skumtopper var et syn som gjorde godt for sjelen. Jeg kunne ikke annet enn å smile der jeg satt å så utover denne nydelige stranda med surfere som gjorde et tappert forsøk på å erobre bølgene på havet. Imponerende at noen faktisk tørr å utfordre dette mektige elementet som faktisk kan sluke deg hel hvis det er i det humøret! Det er ikke noe for meg, men spennende å se på så lenge jeg har begge beina plantet godt i sanden. Selvom omgivelsene til forveksling kunne vært på Grand Canaria så var ikke temperaturen helt i samme stil, men i det øyeblikket kunne jeg ikke tenke meg noe bedre sted å være. Det ble noen flotte dager med strandfestival og nye bekjentskaper. Det er jo tross alt en del av turen det også, og utforde meg selv på forskjellige plan. Som feks å dra på festival helt alene og faktisk må ta kontakt med ukjente mennesker hvis jeg ikke vil sitte som en einstøing i teltet mitt å sture! Jeg leste en gang at det er blant mennesker at ensomheten blir til og det kan godt stemme. På mange måter så er man aldri så ensom som når man sitter alene blandt en hel haug av mennesker som prater og ler. Jeg funderte et øyeblikk på om turen min skulle hett noe sånt som: "Elise gjør ting hun er ukomfortabel med". Men ukomfortabel eller ikke, jeg fikk en uforglemmelig helg med herlige mennesker! Det var jo tross alt ikke verre enn å gå bort til noen å slå av en prat og jammen traff jeg blink, en flott og inkluderende gjeng med godt humør! Så nå er det bare å kalle meg "miss Horten" heretter, husk skarring på r'ene ;)

På mandag var det igjen tid for en liten utflukt i skog og mark. Det ble tur fra Mån til Blåfjellenden. Det er en tur som anbefales på det sterkeste! Variert vestlands natur på sitt beste med store buldrende fosser, høye fjell, små klatring i steinur, vassing over bekker og myrområder. Etter noen gode timer til fots så ble det overnatting på dnt hytta Blåfjellenden. Det er lite som slår følelsen av å komme inn i en koselig hytte, fyre i peisen og få av våte klær etter en lang dag i fjellet. Kvelden bød på hjemmelaget tur mat og gode samtaler. Jeg var jo så heldig at jeg fikk med en personlig guide på turen, pluss to nydelige huskyer. Det kan være så utrolig deilig å være alene i naturen, men det kan også være så herlig å faktisk dele opplevelsen med noen. Natten og tåka senket seg rundt hytteveggene og timene ble tilbrakt ved vinduet før stearinlysene brant ut og soveposen ropte.
En fantastisk opplevelse som bare falt opp i hendene på meg, helt uten planlegging. Merkelig nok så ble det som det skulle..igjen! Det har vært svært lite som har gått som planlagt hittil, men det har kanskje blitt desto bedre. Jeg ville ha frihet til å gjøre det jeg ville når jeg ville og det har jeg virkelig fått gjort hittil. Det å ikke vite hva morgendagen bringer er faktisk veldig befriende, kanskje til og med litt avhengighetsskapende! Å våkne opp helt naturlig, ikke vite hva klokken er og heller ikke bry seg, bare kjenne etter: er jeg uthvilt nå? Sove mer hvis jeg vil eller stå opp hvis det er det som er riktig. Det å virkelig kjenne etter og faktisk handle etter egne ønsker og behov. Det blir lite av det i hverdagen, man går gjerne litt på autopilot, gjør de samme tingene og utfører sine daglige plikter. Jeg trives egentlig godt i hverdagen også, men det å få denne erfaringen vil nok kunne sette ting litt i perspektiv.

I morgen går turen til Haugastøl for så å begi seg ut på turen over Hardangervidda til Haukeliseter. Jeg har vært så heldig å få overnatte et par dager i Bergen hos en kompis. En god seng og et par maskiner med klesvask var ikke å forakte!

Med rene klær og uthvilt kropp er jeg igjen klar for nye eventyr. Og for å sitere faren til Andreas: veien er målet!

Månafossen

Flott liten kulp hvor Stian fikk to fisk som hunden Dennis koset seg med :)

Turkameratene :)

Utsikt fra Blåfjellenden.

Stabbursdalen

Første tur gjennom Stabbursdalen har gått nokså greit. Jeg gikk fra Okselv til Stabbursnes, startet søndag kveld og var fremme onsdag ettermiddag.

Eventyret begynte da bussen slapp meg av midt på E6, ødemark i alle retninger og et halvsikkert "du bare går i den retninga sånn ca, også kan du jo bare spør nån sama hvis du ser nån". Jo, takk for hjelpen kjære finnmarking!
Jeg viste jo ikke akkurat hvor jeg skulle av og det gjorde ikke buss sjåføren heller. Det er nemelig ikke buss stopp overalt, man bare sier ifra hvor bussen skal stoppe. Men, ta det med ro - det var en på bussen som viste akkurat hvor jeg skulle av: "stabbursdal'n ja, dær har æ gått mange ganga!" Tydeligvis ikke nok ganger til å kjenne igjen inngangen til nasjonalparken! Men det hele løste seg veldig greit, jeg hadde både kart, kompass og gps så jeg fant frem, måtte bare gå litt tilbake langs E6.

Det første som møtte meg var en ganske så stor og stri elv. Det var bare å få på joggeskoene (som tørker kjappere enn fjellstøvler), få seg en vadestokk og vasse over. Den første elva gikk greit, strømmen tok greit tak, men den var ikke så dyp. Neste elv derimot var dypere og ganske stri den også. Det ble vassing med vann opp til rumpa og et godt tak i stokken, men jeg kom meg helskinnet over! Det er mye vann i elvene nå rett etter snøsmeltinga. Godt fornøyd med mine to første ordentlige elvekryssninger, trasket jeg klissvåt videre. Klærne tørket ganske fort og jeg holdt et godt tempo for ikke å bli kald. Første del av Stabbursdalen (fra Okselv) er mye myr og våte områder, noe som passer dårlig for telting. Jeg gikk i ca fire timer før jeg fant en passende plass ved et lite vann. Jeg hadde ikke sovet mer enn tre timer natta før, pluss to timer på flyet så jeg var nokså slått ut når jeg tullet meg inn i soveposen. Slokknet umiddelbart kl 21 på kvelden og sov til kl 09.15 neste morgen :)

Etter å ha inntatt frokost og kaffe uten å gå ut av soveposen så var det tid for å pakke sammen og fortsette ferden. Dette ble en noe mindre hyggelig etappe. Jeg vet ikke helt hvorfor, men angsten fester seg i magen og tankene er lite hyggelige. Jeg tror ikke jeg fikk med meg noe av naturen rundt meg, jeg ble sugd helt inn i min egen verden og levde kun i fremtiden, prøvde å forutse hvordan dette halvåret skulle gå..kom jeg til å trives? Hva hvis jeg ikke ville mer? Hva med alle forventningene? Hvordan skal jeg klare å være så mye alene, jeg savner jo alle etter en dag! Sånn holdt det på i to dager og kommer sikkert til å holde på noen uker til før jeg har vendt meg til denne store forandringen i livet mitt. All forandring er skummelt og det å stå i det helt alene, ikke kunne ringe å få en bekreftelse på at dette går bra, det er skummelt det! Skikkelig skummelt..
I tillegg så klarte jeg å miste kartet av alle ting! Tror dere jeg fikk panikk da eller?! Ikke nok med alle de andre bekymringene, men nå skulle jeg også gå meg vill! Tenk å miste kartet da, hva ville Monsen sagt om det?! Det gjør man jo bare ikke.. men joda, NOEN gjør det! Nå skal det sies at det ikke var liv om å gjøre, jeg måtte bare få fatningen tilbake og innse at for det første så befant jeg meg på en merket løype og for det andre så har jeg gps. Det gikk helt fint, men jeg skal ikke ha kartmappa hengende på siden av sekken igjen! Det verste var at snora til mappa, som jeg hadde festet skikkelig, fremdeles var der, selve kartmappa hadde løsnet fra låsen på snora! Jaja, jeg kom meg i god behold frem til den åpne hytta Ivarstua, som er eid av statens naturoppsyn. Der ble jeg i to netter, livredd for alt og med angsten som en vond klump i magen. Det ble mye soving da dette var eneste mulighet for å slippe unna tankene.

Dagen i dag begynte mye bedre, jeg kom meg fra Ivarstua og ned til Stabbursnes uten problemer. Jeg har lagt litt mer merke til naturen rundt meg på denne etappen. Jeg har gått gjennom den øvre delen av nasjonalparken, holdt meg litt oppe i høyden og ikke nede i selve dalen hvor Stabburselva renner. Det har vært noen utkikksposter hvor jeg har kunnet skue ned i den dype og frodige dalen med den mektige elva brusende mellom fjellene. Stort sett er Finnmark ganske slett terreng med mye vidde, men fra Stabbursdalen kan man se noen av Finnmarks høyeste fjell. Fjellrekken Ga'issene (som betyr fjell på samisk) består av topper på rundt 1100 meter. I tillegg har Stabbursdalen verdens nordligste furuskog og den er også det nordligste leveområde for flere dyre og fulgearter. Jeg fikk se en del tamrein med kalver, en hauk, ryper og noen andre skrikende fugler som jeg ikke vet navnet på.

Vel nede og i campinghytte på Stabbursnes, har både angst og vonde tanker sluppet litt taket. Jeg må nok bare få kommet litt i gang og få erfaring på at jeg takler dette. Takler ensomheten, takler orienteringen, takler å leve litt uforutsigbart. Forhåpentligvis kommer jeg også til å nye det :)
Jeg starter på'n igjen med friskt mot i morgen og gleder meg til å se igjen hytta i lille Torskefjord. Om noen dager vel og merke, først skal jeg gå et stykke til!

I mellomtiden finner jeg styrke i Osho's kloke ord: "Bravery does not mean being fearless. It means being full of fear but still not being dominated by it."

 

Åpen hytte i Stabbursdalen

En av de nordligste furuene i Europa ;)

Tre uker i Finnmark

Jammen ble det visst tre uker i Finnmark! Tiden har flydd forbi og jeg har virkelig funnet roen i ensomheten.

Dag og natt går i hverandre, tiden finnes ikke, det eneste som gjelder er her og nå. Det er ikke mange steder (om noen) som jeg virkelig kan leve etter dette, men i lille Torskefjord der står tiden stille og er helt urelevant. Det er ikke før man drar derifra at man skjønner at tiden allikevel har gått sin gang der ute i den store verden. Jeg lengter alt tilbake til mine forfedres hjemplass - mitt andre hjem.

Sist jeg skrev hadde jeg gått gjennom Stabbursdalen. Derfra gikk turen til Lakselv med en overnatting der i påvente på bussen. Det er nemelig sånn at bussen går relativt sjelden den veien jeg skulle, mot Mehamn. Jeg tok bussen et stykke, forbi de største elevne som jeg ikke hadde kunnet krysse på denne tiden pga mye vann fra snøsmeltinga. Rett etter Børselv gikk jeg av bussen, peilet kurs og bega meg oppover fjellsiden. Selv om det var ganske så slak stigning oppover så merket jeg godt at jeg hadde 20 kg ekstra å dra på, svetten rant godt og farta var vel nokså lav. Men det er vel sånn man kommer i bedre form så det var bare å tråkke på! Utsikten på toppen var verdt stigningen - fjellandskap så langt øye kunne se den ene veien og det klare, blågrønne havet den andre veien. Man kan bare ikke annet enn å føle seg knøtt liten når man ser hvor mektig naturen er. Etter noen forsøk på å fange dette øyeblikket i form av et bilde, noe som absolutt ikke ga utsikten den respekten den fortjente, peilet jeg ny kurs og fortsatte turen. Det er ingen stier her oppe på snaufjellet så kartet må tydes på en helt annen måte enn jeg er vant til. Det er ikke alltid så lett å se for seg terrenget som kartet viser, men det er vel også sånt som kommer med erfaring. Jeg oppdaget i alle fall at små elver på kartet kan være ganske så store etter snøsmelting og vanskelig å krysse. Det endte med at jeg måtte gå langs den ene elva et srykke for å komme over og da la jeg også om ruta. Jeg gikk en god dagsetappe og endte opp mye lenger ned mot hovedveien enn hva jeg hadde tenkt. Etter en god natts søvn fortsatte turen videre til store Måsvann. Der oppe bygger statkraft demning og jeg møtte en hyggelig mann å skravle litt med. Jeg gikk et stykke inn på fjellet og slo leir. Jeg hadde laget meg en rute som jeg synes så riktig så bra ut, men det viste seg at det ikke var helt tilfelle! Dagen etter ble en rusle tur inn over fjellet for så å konstatere at jeg ikke kom ned det stupet og dermed gå tilbake samme vei.. Men det blir som det skal! Jeg traff nemlig samme mannen fra statkraft, ble bedt inn på middag, fikk en dusj og god oppvartning! Jeg fikk til og med invitasjon til Finnmarksløpet (hundeløp) i Mars så det håper jeg på å benytte meg av :) Det hele endte med kjøre helt inn til lille Torskefjord og hytta vår. Et gledelig gjensyn! 

Det finnes ikke noe bedre følelse enn å svinge rundt gargo nesset med båten og se lille Torskefjord åpne seg foran deg. Den lille bukta omkranset av fjell, partier med kortvokste bjørketrær og totalt fem hytter. Vår hytte ligger helt innerst og midt i fjorden, det lille hvite huset med den rødmalte låven ved siden av. Det er en idyllisk plass med mye historie. Min bestefar er oppvokst i lille Torskefjord. Der bodde hele familien med tre unger, mor, far og bestemor. Den gangen var det mer liv å røre i Torskefjorden, fastboende familier, skole og butikk i store Torskefjord (bukta ved siden av). Under krigen ble alle husene i fjorden brent ned til grunnen. Bestefar og familien rømte til skogs, men gamle besta klarte ikke følge med de andre. Hun ble bortført av tyskerne og det skulle gå 70 år før bestefar fant ut hvor hun ble begravet. Ingen hadde verket sett eller hørt fra henne etter hun ble bortført, men det viste seg at hun hadde havnet på et sykehus i Trondheim hvor hun døde og ble begravet på en kirkegård. Bestefar var ikke mer enn 6 år da hun forsvant og han har prøvd å finne ut hva som skjedde med henne i store deler av sitt voksne liv. Endelig har han fått svaret og selv om skjebnen er trist så har i alle fall sannheten kommet frem. Min oldefar bygde opp igjen både hus og låve etter krigen, det samme som står der den dag i dag. 

Lille Torskefjord :)

Det er ingen bil vei inn til Torskefjord, enten må man ha båt eller gå over fjellet og inn i dalen. Det tar rundt et par timer å gå fra veien og inn til hytta, men det er ikke bare, bare å komme seg noe sted når man først kommer til bilveien! Bussen går en gang på formiddagen mot Mehamn og Kjøllefjord, innimellom går den en gang på ettermiddagen også. Det vil si at man må planlegge litt hvis man skal på butikken for å si det sånn! Heldigvis klarte jeg meg uten noen tur til butikken, boksmat og bakevarer, pluss snille hyttenaboer med ekstra forsyninger sørget for det :) 

Utenom dagsbesøk i en av de andre hyttene i fjorden var jeg helt alene der inne i en og en halv uke, med unntak av reinflokken som beitet rundt hytteveggen. Tiden gikk til gå turer i fjellet, fiske, lage ved, lese bøker og skrive masse. Jeg fikk virkelig kjent på roen og tilstedeværelsen. Uten dekning på telefonen, uten Internett og uten andre mennesker å forholde seg til. Det er da det dukker opp spørsmål som setter hverdagslivet under tvil. Jeg stod på nesset og fisket en kveld. Den kjølige luften og lukten av sjø slo mot meg mens jeg så utover det åpne, ville havet. Solen stod høyt på himmelen selv om klokken var over 22 på kvelden. Jeg kastet ut fiskesnøret og trakk inn den salte sjøluften, virkelig nøt øyeblikket. Det var da det slo meg, den totale meningsløsheten med alt annet som ikke er akkurat nå. Det som egentlig ikke er livet, men bare fortid, fremtid eller forsøket på å lage seg et liv som andre misunner deg. Alt virket så urolig fjernt. Hva i all verden er det jeg driver med?! Facebook, instagram, blogg alt for å fremstå på ett eller annet vis, fremheve de sidene av meg selv som jeg er stolt av og nyte den oppmerksomheten som følger med. Hadde jeg hatt tilgang på nett i det øyeblikket (ironisk nok) så hadde jeg slettet rubel og bit av alle kontoer på sosiale medier. Men så er det jo sånn at så fort mobilnettet er tilgjengelig, meldinger og oppdateringer tikker inn så er jeg hekta igjen. Da er plutselig øyeblikket på nesset langt, langt borte og jeg skyver det unna med et snev av skyldfølelse ovenfor meg seg. Jeg hadde nok hatt bedre av å la livet på sosiale medier være og heller levd livet som det faktisk er, akkurat nå. Men så er det en gang sånn at jeg aldri blir helt fornøyd, jeg trakter etter noe annet enn det jeg faktisk har stort sett hele tiden. Jaja, man kan alltids utvikle seg på mange plan, men kanskje den største utfordrin
gen er å være fornøyd med livet? 

Det skinner vel litt igjennom her at jeg har fått tenkt en hel del og fundert på diverse temaer. Tiden i på hytta har brakt med seg mye som jeg har hatt godt av å kjenne litt på. Sånn som feks. det at jeg må stå til alles forventninger. Jeg har følt mye på akkurat det. Jeg vet at mange forventer mer av meg og min tur enn hva jeg selv forventer. Jeg trodde vel egentlig at jeg hadde klart å få litt fokus på det at denne turen, dette halve året, ikke handlet om avstandene jeg skal gå, men faktisk det å kunne ha frihet til å gjøre det jeg vil når jeg vil. Men det viser seg at det har kommet litt i skyggen allikevel. Jeg har følt litt på dette underveis. Fokuset har blitt på hva andre forventer. Jeg har tenkt flere ganger at nå går jeg ikke langt nok eller fort nok for alle dere andre. Dette er en viktig erfaring som jeg vil ta med meg videre. Jeg vet jo av erfaring at jeg er god på å innfri andres forventninger og glemme litt hva jeg selv vil. Det skal jeg jobbe videre med. Jeg skal gå akkurat hvor fort og lenge jeg vil, jeg skal dra dit jeg vil selv om det kanskje ikke er akkurat dit hvor jeg planla i første omgang. Det blir heldigvis akkurat som det skal, bestandig! 

I skrivende stund sitter jeg hjemme i Horten, ved kjøkken bordet med en bolle økologisk byggotto som smaker utmerket og godt kunne fungert som turmat. Jeg kom hjem natt til fredag og havnet rett på konsert i Tønsberg på fredag kveld. Ikke akkurat villmarka, men det var riktignok det jeg hadde lyst til der og da. Om en uke er det tid for å gå over Hardangervidda, en tur jeg gleder meg skikkelig til! Etter det så får jeg se om det er tiden for å gå stikke innom Forollhogna nasjonalpark. Det var i alle fall deilig å få vasket litt klær og tatt en skikkelig dusj. Dere må ikke tro at det er noe luksus hytte vi har oppe i nord! Innlagt vann og toalett inne er for pyser! I Torskefjord gjøres alt på gamle måten og det er sånn hyttelivet skal være etter min mening :) Det ble altså et skikkelig fint opphold i Finnmark, med en del trasking, en del ensomhet, men også noen koselig dager med familien som kom opp på hytta de siste dagene. Jeg har stor koset meg og fått ladet batteriene!

Middnattsolen

Teltlivet :)