Frøken Strange: Grensekryssing i nord

Jeg går ut av toget på den nedlagte stasjonen Tornehamn på ofotbanen, togstrekningen som går fra Narvik til Kiruna. Etter noen bedende ord og litt peking på kartet fikk jeg toget til å stoppe på Tornehamn. De synes nok dette var et snodig sted å skulle gå av, men service innstilte og vennlige som de svenske konduktørene var så lot det seg ordne.

Toget har krysset grensen og når jeg går av befinner meg i "det store utland", det vil si Sverige. Det er mandag ettermiddag og jeg har planer om å slå leir ganske kjapt for så å begynne ordentlig på turen over til hjemlandet igjen i morgen. Men først må jeg finne ut hvilken retning jeg skal og sørge for at jeg følger riktig sti. Jeg skal følge Nordkalottruta nesten hele veien til Dividalen. Nordkalottruta fortsetter til Kautokeino, men så langt hadde ikke jeg tenkt meg på denne turen. Jeg har nemlig tatt sikte på Senja.
Jeg så toget kjøre videre med en av de hyggelige konduktørene i døra, vinkende og smilende med ønske om en god tur. Så her står jeg da, midt i ingenmannsland. Det er alltid en liten klump i magen når jeg går fra det trygge og ut i det ukjente. Men det ordnet seg fort, det var tydelig sti og skilting mot merket sti rett ovenfor togskinnene. Nå gjalt det bare å gå i riktig retning, noe som ikke er spesielt vanskelig når man både har kart og kompass. Jeg gikk til jeg var helt sikker på at jeg var på rett kjøl for så å slå opp teltet. Det hadde begynt å regne og siden jeg ikke hadde planer om å gå spesielt langt denne første ettermiddagen så jeg ingen grunn til å bli klissvåt før jeg slo leir. Det ble tidlig kvelden, men ingen god natts søvn, jeg var for spent på turen videre til å få sove spesielt godt. Det er ofte sånn helt i begynelsen av en tur. Jeg lurer på hvordan terrenget er i området, hvor lange etapper jeg skal gå, hvordan været blir og ikke minst hvilke andre utfordringer som kommer. Er elvene greie å krysse? Er stien lett å følge? Osv... Jeg vet at det er unødvendige bekymringer, men allikevel reelle. Heldigvis så blir det mindre og mindre bekymringer jo flere dager jeg går!

På grensa

Tirsdag morgen. Klissvåt telt etter nattens regn, men solen kan skimtes imellom skylaget der oppe og gir håp om en fin dag. Dagens mål er Lappjordhytta på norsk side av grensen. Etappen er ikke spesielt lang, men en del stigning er det riktignok. Men før den tid er det frokost på planen, helst uten å måtte gå ut av soveposen! Det beste som finnes er når man kan sitte i soveposen inne i teltet, koke kaffe på primusen og få i seg havregrøten før man må bevege seg ut. Hvis jeg har alt klart og ikke må tisse med en gang jeg står opp så pleier det å gå helt fint. Primusen står akkurat så langt på utsiden av teltet at det ikke tar fyr og akkurat så nærme at jeg slipper å gå ut ;)

Jeg trasker av gårde etter å ha pakket ned leieren, setter kursen mot Norge. Jeg går langs den store, svenske innsjøen Tornetrask, passerer Pålnoviken og fortsetter mot grensa. Det tar ikke lange tiden før jeg er "hjemme" igjen. Det er ikke til å ta feil av, grensa er tydelig merket med varder og så fort jeg krysser grensa begynner stigningen. Typisk Norge, gir ikke fra seg hemmelighetene sine uten en god dose svette som betaling! Lappjordhytta ligger midt i skråningen, vakkert plasset med utsikt over Tornetrask. Dette er ingen dum plass å tilbringe en natt! Jeg får tørket teltet og klærne, spist middag og studert kartet før det går i døren og en Hollandsk mann kommer inn. Han har tenkt det samme som meg, at Lappjordhytta er en utmerket overnattingsplass. Vi ble sittende å skravle om rutevalg og tidligere turer resten av den kvelden.

Tornetrask

Dag tre, onsdag morgen starter med en tur ut i klar været. Det har vært frost i natt og luften kjennes skarpt i nesa når den trekkes inn. Det er herlig å kjenne den gode lukten av høst som har bred seg utover landskapet i løpet av natten. Den bærer med seg løfte om en kaldere tid, jeg gleder meg allerede! Solen skinner og dagen ser ut til å bli riktig så fin. Det kunne ikke passet bedre. Jeg har en lang etappe foran meg, 25 km i terrenget, men det sies at det er en av de fineste etappene på den ruta jeg skal gå så jeg er ved godt mot. Skulle det være for langt så har jeg jo mulighet til å slå opp teltet litt før, men jeg kunne godt tenkt meg å komme til Altevann i dag. Fra Lappjordhytta er det god stigning et stykke før jeg når toppen og kan skue innover vidda den ene veien og ned på Tornetrask den andre veien. Jeg skal innover vidda, det ser uendelig langt ut! Bare å begynne å bevege beina, hvert skritt teller! Jeg kommer fort inn i min egen lille verden og enser til slutt ikke at jeg går i det hele tatt. Det er faktisk sånn, jeg forsvinner i mine egne tanker og plutselig har det gått flere timer. Hva tenker jeg på da, spør du kanskje? Det kan være alt mulig, men ofte så tenker jeg på livet, enn hvor klisjé det høres ut! Jeg tenker på mitt liv, funderer over hva som er viktig for meg og lager meg forskjellige skuespill i hodet om hvordan jeg vil at fremtiden skal være. Det er det som er så fantastisk med fantasien, den gir deg mulighet til å leve helt andre liv, være fullstendig åpen og fri. Fantasien er verdt å ta vare på, så lenge man lett kan komme tilbake i virkeligheten og være fornøyd med den også. For det er ikke derfor jeg drømmer meg vekk, ikke for å flykte fra virkeligheten, men for å la mine tanker, som ligger der dypt begravet i underbevisstheten, få utspille seg i fri form. Andre ganger tenker jeg på huset mitt der hjemme, hvordan jeg skal pusse opp og gjøre det enda finere. Jeg gleder meg faktisk til det! Jeg som var så lei av å styre med det huset! Men nå har jeg fått ny inspirasjon og nytt giv, det kjennes godt. Ikke minst tenker jeg på dere der hjemme, det er deilig å kjenne savn en gang innimellom, i alle fall den gode typen savn. Den typen savn hvor jeg vet at det blir et gledelig gjensyn. Den andre typen savn er verre, den hvor man vet at det ikke blir noe gjensyn, ihverfall ikke et gjensyn som står til forventningene. Jeg tenker altså en hel del når jeg har så mange timer til disposisjon. Timer som bare er mine. Det anbefales!

Same landsbyen

Jeg blir revet ut av tankene da jeg plutselig ser et lite byggefelt her midt oppe på snaufjellet. Det er en liten same landsby. Ingen andre enn samene ville vel laget seg et titalls bittesmå hus her langt til fjells, uten vei, strøm eller vann. Men praktisk for dem er det jo, de som har beitende rein i området. De bor riktignok ikke her hele året, det ser rimelig forlatt ut akkurat nå i alle fall. For meg betyr det at jeg er omtrent halvveis og at det snart begynner å helle nedover. Det gir rom for en liten rastepause. Jeg føler meg ikke spesielt sliten så det lover bra for å nå dagens mål. 10 minutters pause og dermed er jeg i gang igjen. Det er ikke varmt her så det gjelder å bevege seg. Jeg ser elva sno seg nedover dalen og vet at jeg skal følge dens vei et godt stykke. Lang om lenge og lengre om langt så kan jeg til slutt skimte Altevann der nede. Det er et godt stykke igjen og jeg kjenner virkelig at jeg har sekken på ryggen, eller "husteltet", som jeg har begynt å kalle den digre sekken! Beina kjennes foreløpig greie, men jeg frykter at det begynner å bli nok for de også. Heldigvis så er tankenes kraft sterke nok til å overstyre de fysiske plagene, psykisk sett så er jeg ikke sliten i det hele tatt så dette blir ikke noe problem! Jeg når målet og er virkelig godt fornøyd med meg selv, passer så klart på å gi meg selv skryt. Det er viktig å ta godt vare på en selv!

Denne natten sover jeg dessuten svært godt og har heller ikke hastverk på morgenen etter, jeg skal ha hviledag som jeg selv ser det som. Skal jo bare gå 12 km i lett terreng! Null problem. Det går faktisk så fort at jeg ikke rekker å tenke spesielt mye heller. Terrenget er flatt, myrete, men godt tilrettelagt med klopper både her og der. Dessuten er det jo regne storgata! Jeg møter en hel skoleklasse på tur, seniorgruppa i Troms turlag og noen enslige vandrere. Dette er vel en av de mest populære turene i dette området, fra Altevann til Gaskashytta. Det går bilvei helt til Altevann og som sagt er det bare 12 km til Gaskas i lett terreng så denne turen er tilgjengelig for de fleste. Troms turlag slår meg som en riktig god gjeng, gode på å tilrettelegge og holder skikkelig orden i hyttene. Flinke folk! Det er ikke stort mer å si om denne etappen bortsett fra at jeg nøt hviledagen. Kvelden bød på torden og tunge skyer, men regnet uteble frem til natten. Jeg lå jo tørt og godt så det var ikke noe problem. Det er allikevel tydelig at været endrer seg og at det ikke er alt for lenge til snøen dekker landskapet. Jeg fabler om vinterturer i indre Troms i det søvnen innhenter meg.

Ikke overraskende så begynner neste dag med regn i lufta. Jeg regner med å gå rett under to mil i dag. Jeg har fått vite at veien over mot Vuoma er steinete og kan være glatt i regn så det kan jo by på litt utfordring. Det er ikke spesielt bratt så det skal ikke være noe problem, men det kan jo senke farten noe. Hittil har jeg gått i ca fire km i timen, helt grei marsj fart uten å stresse. Det var en steinete etappe, men sammenlignet med å gå i Romsdalsfjellene så var det barnemat! Jeg tror det er greit å ha gått i Romsdalen for det er liksom ingenting som kan bli verre! Ikke hittil ihvertfall. Jeg koset meg jo veldig i Romsdalen også jeg, men det er jo et tøft terreng å gå i for en "søring"!
Jeg trasket i vei og holdt faktisk mine fire km i timen ganske bra. Regnet tok lange pauser for så å slippe noen små skurer, ikke nok til å bli gjennomvåt av. Jeg hadde en følelse av å gå i Finnmark, lange flate vidder, rein som gryntet når de ble overrasket av folk og små, forblåste bjørketrær litt lenger ned i dalene. Her oppe på snaufjellet med gråstein spredd utover og runde topper omkring vet jeg ikke helt om det egentlig er så vakkert. Det er ikke sånn typisk vakker natur som man for eksempel finner på vestlandet med sine spisse topper og isblå fjorder, men det er allikevel noe med dette landskapet. Det er så hardt og ugjestmildt på et vis. Så stort og øde. Det slår meg ikke som vakkert, men det gir meg en følelse av å være heldig som får lov å sette mine bein her. Det er helt tydelig at det ikke er mennesker som regjerer i disse områdene. Menneskene må bøye seg for naturen, de kan bygge hytter og tråkke stier, men hvis naturen vil så kan den rive dette på et øyeblikk.
Jeg møter ikke noen andre mennesker her, men jeg snakker med hvert eneste reinsdyr som grynter forbi. De stopper å kikker nysgjerrig på meg når jeg prater til de. Det er vel kanskje like greit at det ikke kommer noen andre der jeg plutter i vei med reinen: "nei, men se på deg da! Du var fin du!" "Så nydelig da, har du fått baby du da? Også så liten den er, du må passe godt på den i vinter."
Ja, sånn går no daga'n på fjellet. Jeg som har sjøsame slekt trives merkelig nok veldig godt på fjellet!

I løpet av denne etappen tenker jeg mye på de menneskene jeg møter både her og der. Jeg har jo møtt en del trivelige folk mens jeg har vært på tur. Noen det er helt naturlig å holde kontakten med, andre som jeg gjerne vil holde kontakten med og noen som det var hyggelig å treffe der og da, men som jeg antagelig aldri ser igjen. Det som jeg kanskje har fundert mest over er alle de enslige menneskene jeg møter når jeg går, sånne som meg selv. Det er en hel haug av de! Har vi blitt individualister alle man? Trakter vi etter stillheten? Eller er det bare rett og slett så mye kjas og mas i hverdagen at det å være alene er mangelvare? Det kan nok være mange grunner. Kanskje det er så enkelt som at man ikke har funnet noen med samme interesse som en selv. Men det er mange fordeler med å trives i eget selskap etter mitt syn. Altså er det vel en bra ting at mange søker tiden til å være i eget selskap, finne sine indre kvaliteter og lære å sette pris på de. For å sitere Osho (igjen): "If you cannot enjoy your own company, who else is going to enjoy it?"

Nok om det! Jeg tenker så mye rart at det kan bli for mye av det gode! Jeg kom ihvertfall frem til den ubetjente DNT hytta Vuoma og var ikke vondt å be når valget stod mellom telt eller en natt på hytte! Natten kom til å bli nokså våt og kald så hyttelivet lokket. Fyr i peisen, tørre klær og en god bok. Fikk til og med skylt opp klærne, tatt en våtserviett vask og unnet meg et fotbad ved peisen. Reine luksusen!

Voumahytta

Neste dags værmelding holdt hva den lovet, regn, regn og atter regn. 28 km i regn. Det plaget meg svært lite. Jeg synes faktisk det var ganske deilig å kjenne de kalde dråpene treffe ansiktet! Humøret var på topp og formen god. Jeg så ingen problem med dagens lange etappe. Selv når jeg kom ned fra fjellet og inn i Anjavassdalen så var humøret fremdeles strålende. Det mest beskrivende ordet i navnet Anjavassdalen, er nettopp VASS. Det er vått her, myr og søle i alle retninger. Skoene ble klissblaute og regnbuksa hadde slupper inn vannet for lenge siden. Men ull er gull! Jeg holdt meg varm så lenge jeg beveget meg. Føret ble dessuten mye bedre da jeg kom inn i den gamle furuskogen i Dividalen nasjonalpark. Jeg følte meg veldig hjemme her og hvis jeg skal angre på noe så er det at jeg faktisk ikke stoppet og tok en natt i Statskogs åpne koie, Ole Nergårdsbu. Å gå i denne trollske skogen bar frem minner om Vassfaret, som fremdeles er mitt favorittsted. Det er der jeg har mine første ordentlige turminner fra. Da pappa tok oss med på årlige helgeturer, fortalte spøkelseshistorier og tok oss med opp til Vassfarplassen klokka tolv om natta i håp om å se de mye omtalte spøkelsene. Ihvertfall i håp om å skremme livet av oss! Selv om vi ikke var ordentlig redde så var det veldig spennende å gå rundt med hodelykter i mørkeste skogen midt på natta. Fyre store bål, bygge gapahuk og forhåpentligvis våkne opp til et tynt snølag på bakken morgen etter.

Lunsj!

Jeg skulle kanskje ha blitt her i Dividalsskogen en natt, men jeg synes egentlig det var for tidlig å slå leir, jeg var ikke så sliten heller. Dessuten kunne jeg spare meg for noen km dagen etter. Jeg trasket altså videre i regnet og nådde grusveien som går ned Dividalen. Gruet meg til å gå en hel dag på grusvei neste dag. Kjedelig er det! Men som bestefar pleier å si: "du har gullhår i ræva du!" Jammen har jeg visst det! For når jeg gikk der på grusveien så kom det en bil som tydeligvis viste hvor kjedelig det er å gå på grusvei. Han stoppet, kjørte ned vinduet og sa: "trenger jeg å spørre?" Det gjorde han ikke, jeg satt gjerne på ut grusveien i Dividalen! Takk til Knut som så en våt vandrer langs veien og bestemte seg for å ta meg med! Det settes utrolig stor pris på :)

Turen fra Tornehamn i Kiruna kommune til Dividalen nasjonalpark ble altså gjennomført på seks dager. Kortere tid enn jeg hadde regnet med, jeg tenkte at det minst tok åtte dager. Men formen er tydeligvis god og når det ikke er alt for bratt terreng så lar det seg gjøre. Jeg liker dessuten å ta i litt ekstra når jeg planlegger ruta, det er bedre å føle mestring ved å gjennomføre kjappere, enn å føle nederlag hvis man går saktere enn planlagt. Dessuten er det jo greit å regne et par ekstra dager med mat i tilfelle noe skulle skje. Nå sparte riktignok Knut meg for i hvert fall en dag med å gi meg skyss så det hjalp jo på det også :)

Den planlagte ruta ble altså den endelige ruta på denne turen, ikke verst bare det! Jeg hadde en sånn delvis plan videre mot Senja også, men den ble bokstavelig talt snudd på hodet. Jeg kommer tilbake til det ved neste blog innlegg. Men jeg er ikke ferdig å gå riktig ennå, det er i alle fall sikkert! Jeg har virkelig fått smaken på denne traskingen og synes det er litt trist at jeg alt er ferdig med å gå i Dividalen. Jeg falt litt for indre Troms og vil gå mer her! Siden jeg har mulighet til å gjøre akkurat det jeg vil så ser jeg ikke noe grunn til å ikke følge opp det ønsket. Mer info kommer i neste innlegg. Jeg må bare gjøre siste finish på planleggingen ;)