Fra Senja til Narvik på fem dager

Ved forrige innlegg skrev jeg at planen videre fra Dividalen til Senja ble snudd på hodet. Det gjorde den bokstavelig talt. Opprinnelig plan var å gå fra Moen, eller rett i nærheten, over fjellet og ned mot Finnsnes for så å avslutte gåturen der. Det går bro over til Senja fra Finnsnes. Jeg hadde misforstått bitte litt da jeg trodde slekta bodde i Moen, det viste seg nemlig at de bodde på selve Senja. Jeg ble altså plukket opp etter å ha gått første etappe og endte opp på Senja litt før planlagt! Men jeg er da fleksibel nok til å snu på planer. Jeg gikk bare ruta motsatt vei! Altså fikk jeg gått den planlagte ruta, bare mottatt vei. Etter to dagers sightseeing på Senja og møte med fjerne slektninger så fortsatte altså turen!

På Senja ble jeg tatt svært så godt i mot av søskenbarnet til bestefar. Vi har aldri møttes tidligere, men hun tok meg inn som om vi var gamle kjente! Det ble historier om vår opprinnelige forfader, Tjoigi (som antagelig er stavet helt feil) og besøk i en gammel gamme som visstnok hadde tilhørt en vis fjellsame ved navn Nikolai Kaperdal. Og ikke minst: jeg fikk dusjet, vasket klær og tørket skoa! Det er noe man virkelig lærer seg å sette pris på etterhvert. Tørre sko varte dessverre ikke lenge for marsjen over fjellet mot Moen var en nokså myrete affære. Det er ikke spesielt mye å si om denne delen av turen for den bød ikke på spektakulær natur eller spesielle opplever. Dette var en etappe jeg gikk i pur stahet. Jeg skulle gjennomføre den planen jeg hadde laget, for en gangs skyld. Det mest spennende som skjedde var møte med en vilter nordlandshest som absolutt skulle følge meg på vei igjennom beitet dens. Han ble i overkant glad for selskap, hoppet rundt, klødde seg på meg og beit i sekken min. Heldigvis er jeg vant til hester så jeg synes det var ganske artig å leke med gutten! Ellers ble det som sagt masse myr, våte sko, regn og til slutt en god runde på asfalt før jeg kom ned til hovedveien som var målet. Derfra ble det buss til Bardufoss. Jeg fikk nemelig en ny idé: hvorfor ikke gå tilbake til Narvik istedenfor å ta bussen? Det var Narvik jeg tok toget fra når jeg begynte turen og bilen står parkert der så tilbake må jeg. Jeg savnet allerede naturen i indre Troms når jeg kom ut fra Dividalen. Jeg vil gå mer der! Det får jeg mulighet til hvis jeg går tilbake til Narvik så da er det bare å få på de våte skoa å sette i gang!

Første dag på vei mot Narvik starter i Bones, et lite sted rett utenfor Setermoen. Jeg skal gå til Stordalshytta ta en overnatting der for så å gå på svensk side mot riksgrensen. Jeg starter turen på ettermiddagen etter å ha fått haik med skolebussen inn veien til Bones. Alt for å unngå å gå på asfalt, både kjedelig og vondt for beina, spesielt i fjellstøvler. Det er en ganske kort etappe, ca 12 km i flatt terreng.

Herregud hvor deilig det er å komme seg ut i skogen igjen! Etter bare en dag med buss kjøring og asfalt tråkking er jeg fullstendig utkjørt. Jeg lengtet etter stillheten og duftene av høst, lengtet etter å være alene igjen, bruke kroppen og la tankene vandre. Etter en dag altså! Dette lover ikke godt for tilbakevending til dagliglivet! Men alt er en vanesak og følelser forandrer seg fort, allerede neste dag faktisk. Men det viste jeg ikke da. Jeg nøt bare vinden i håret og høsten i luften. Vinden viste seg fra sin beste side, kraftige tak som virvlet opp bladene på bakken. Jeg nøt det til det fulle, gikk der med et smil om munnen og kom med oppmuntrende ord til vinden: "kom igjen nå, vis hva du har å by på!" Jeg elsker å kjenne kreftene til naturen på kroppen, det er magisk! Minnene går tilbake til fjorårets høst og den dagen vi stod på svaberget i Sandefjord i stiv kuling. Det blåste og regnet noe helt forferdelig! En ypperlig anledning til å stille seg helt ytterst på svaberget og la sjøen piske seg i ansiktet, lene seg på vinden og virkelig kjenne på naturkreftene. Stakkars Jenny (hunden) gjemte seg så godt hun kunne under en stein, livredd for været. Det endte med full leteaksjon for hun ville ikke komme frem! Når man står sånn med øynene lukket, gjennomvåt og kald så er det ikke stort annet å tenke på enn det som skjer akkurat der og da. Det er virkelig fantastisk! 

Det var ikke riktig så dårlig (eller bra, ettersom hvordan man ser det) vær akkurat denne dagen opp mot Stordalshytta, men det fikk frem gode minner og følelser. Det var dessuten en riktig så fin tur gjennom denne frodige dalen. En god natts søvn ble det også, tørt og godt i en varm hytte.

Dag to bød på aldeles strålende vær med høy temperatur. Etappen er på 17 km, fra Stordalshytta til riksgrensen, hovedsakelig på svensk side. Jeg begynte med godt mot på en grei sti, men dette skulle ikke vare lenge. I det jeg krysser grensen mellom Norge og Sverige så forsvinner også stien. På kartet skal det gå merket sti hele veien og det beste er å gå der hvor det er sti, man trenger jo ikke finne opp kruttet på nytt hvis det kan unngås. Min erfaring er nemlig at stien går der det er enklest å gå. Jeg rotet litt rundt for å se om jeg fant noe merking og etter litt fomling fant jeg et slitt merke på en stein. Et oransje merke, i en natur preget av høst farger.. Det ante meg at det kom til å kreve et par gode øyne for å følge denne løypa. Det er tydeligvis ikke den mest populære løypa heller for noe

Utsikt fra Svensk side

opptråkket sti var det til tider svært dårlig med. Vanligvis så kan jeg bruke gps'en til å se om jeg befinner meg på stien, men Sverige har jeg ikke kart over så den kunne jeg legge trygt i sekken. Jeg tenkte som så at jeg alltids skulle klare å komme meg frem uansett, jeg hadde jo papir kart og kompass, men hvis det var mulig ville jeg prøve å holde meg på merket løype. Det gikk sånn noenlunde, litt utenfor for så å finne tilbake. Jeg vet ikke riktig hva som skjedde, men jeg slet med å holde humøret oppe. Det var vel bare en sånn dag rett og slett! Jeg fikk virkelig kjenne hvilken effekt humøret faktisk har. Det var usannsynlig tungt å gå når jeg ikke klarte å være positiv! Jeg prøvde diverse metoder for å bedre humøret, men det viste seg å være forgjeves.. Det ble heller ikke bedre av at jeg til stadighet klarte å snuble. Jeg gikk i bakken hele tre ganger. Bannet og svertet når jeg fikk den store sekken i bakhodet og skrubbsår i hendene. I tillegg klarte jeg å skli i en nedoverbakke og rutsje på rumpa hele veien ned. Det ble en nokså slitsom etappe med andre ord. Det er mulig at terrenget ikke var så ille, men jeg synes det var fryktelig mye opp og ned og uendelig langt! Mange gode tanker ble det ikke, men jeg fikk nå ihvertfall tørket noen tårer over diverse triste hendelser. Jeg lengtet hjem, lengtet etter å bli tatt vare på. Jeg ofret også noen tårer til Highway, hesten til venninna mi, som fant veien til de evige jaktmarker på akkurat denne dagen. En trist dag med andre ord! Men jeg kunne jo ikke bare sette meg ned å vente på bedre tider, jeg hadde et mål som jeg aktet å nå. Dessuten vet jeg innerst inne at det er godt å få noen dager som er mindre bra, det er de som gjør at jeg setter pris på de gode!

Jeg når riksgrensen etter noe som føles ut som en evighet. Hodet er utslitt og kroppen føles ut som den har fått en god dose juling. Men jeg er fremme, endelig! Riksgrensen er, som navnet tilsier, et lite sted på grensen mellom Norge og Sverige. Dette stedet består av et vandrerhjem, en campingplass, noen hus, en butikk og et ski anlegg. Det er dessuten et stoppested på Ofotbanen. Jeg akter ikke å ligge på verken campingplass eller vandrerhjem, jeg bærer huset mitt på ryggen. Teltet blir satt opp et lite stykke unna bebyggelsen ved et stort vann. Jeg var som sagt utslitt så det ble rask middag og en time på øyet. Jeg vet ikke hva klokka var da jeg kom frem så hvor lang tid jeg faktisk brukte på denne etappen er uvisst, men det holdt for meg! 

Da jeg våknet igjen hadde det begynt å mørkne. Humøret var heldigvis en smule bedre og været var fremdeles helt supert. Jeg bestemte meg for å fyre et lite bål og nyte resten av kvelden til det fulle. Og jammen ble det en helt nydelig kveld som med tiden kommer til å slette alle minner om dagens utfordringer. Nordlyset bestemte seg nemlig for å leke på den mørke nattehimmelen, spille sin særegne forestilling for en utslitt vandrer. Og akkurat da forstod jeg hvorfor jeg gjør dette. Det er disse opplevelse jeg kommer til å huske når jeg sitter å mimrer på mine gamle dager. Med nytt håp og nye krefter krøp jeg inn i teltet mitt etter kveldens nydelig forestilling.

Endelig høst og bålbrenning!

Dag 4 - Fredag??

Jeg våkner av varmen og skjønner at jeg har sovet lenge. Jeg aner ikke hva klokken er for mobilen er tom for strøm og jeg har fremdeles ikke fått skaffet meg en klokke å ha på armen. Når jeg tenker meg om så vet  jeg heller ikke hvilken dag eller dato det er! Men det spiller jo for så vidt ingen rolle. Jeg skal ikke stort annet enn å fortsette turen mot Narvik, uavhengig av tid eller dag! Det er en nokså spesiell følelse å ha, opplevelsen av å være likegyldig til tid og dag. Det får meg til å tenke på hvilken utvikling jeg har hatt siden jeg dro av gårde for omtrent tre måneder siden. Den første tiden var jeg veldig opptatt av å vite disse tingene, opptatt av klokka og dagene. Det ga liksom en liten følelse av kontroll, bare det å vite disse tingene. Det ga et lite snev av trygghet når jeg ellers følte meg veldig utrygg og usikker. De første ukene var jeg stort sett livredd for det meste. Men nå fortoner livet seg annerledes. Jeg er mye tryggere på hva jeg kan mestre og tydeligvis så slipper også kontrollbehovet taket. Jeg innser at jeg har nådd enda et mål, det å faktisk klare å koble fullstendig av.

En liten selfie hører med ;)

Frokosten og kaffen nytes i kjent stil uten å gå ut av soveposen. Det er varmt i været, sommeren vil gjerne vise seg litt før høsten overtar styringen helt. Det er helt greit for meg, jeg tar gjerne imot de varme solstrålene! Det blir en fin tur i dag med mål om å nå Hunndalshytta i nordland fylke. Det vil si at jeg sier farvel til Sverige for denne gang og beveger meg i retning Narvik. Det ble en varm etappe i lette klær -oppskriften på forkjølelse med andre ord. Men det merkes ikke før neste dag så jeg traver intetanende i vei mot Hunndalshytta og når målet innen kvelden. På hytta fikk jeg tidenes oppvartning av en hyggelig mann som skulle utnytte fin-været til å jakte rype på fjellet. Han ble jo så klart svært fornøyd med fangsten når jeg kom tuslende rett i skuddlinjen! Litt humor der altså, for de som tvilte på det! Men fra spøk til alvor, det ble en hyggelig kveld i godt selskap. Jeg ble servert middag og øl, til og med en konjakk til kaffen! Det er ikke verst på en fredag kveld i fjellet. Og ja, jeg ble etter hvert fortalt at det var fredag ;) Nordlyset viste seg også denne kvelden og jeg satt helt trollbundet å fulgte med. Det er bare utrolig vakkert, kan ikke si annet. Nok en kveld verdt å fremkalle i hukommelsen.

Dag 5 - Lørdag

Jeg våkner tidlig neste morgen på dagen som jeg nå vet heter lørdag. Det er kaldt i hytta så jeg fyrer opp og lager meg en kopp te for å prøve å lindre den såre halsen. Det er noen ting som ikke kan læres, nemlig det å ikke kle av seg for mye på høsten selv om det kjennes varmt ut i luften. Men litt vondt i halsen er ikke verdens undergang, det går heldigvis over. Jeg kryper tilbake i soveposen og nyter en time til med søvn. Når jeg endelig bestemmer meg for å våkne skikkelig til liv er det godt og varmt ute i solsteiken. I tillegg står det ferdig påsmurte brødskiver og en kopp kaffe klar til meg ute på terrassen. Tenk å være så heldig! Jeg skal ikke nekte for at jeg er nokså lei av havregrøt til frokost så brød er reine luksusen. Formiddagen nytes med en god bok i solveggen før jeg pakker sekken, rydder hytta og tar beina fatt igjen. Jeg tar meg en liten runde her oppe på fjellet før jeg går ned til Katterat stasjon og sitter på med toget den siste halvtimen inn til Narvik.

Hunndalshytta

Det har vært en helt fantastisk tur som har åpnet en helt ny verden av tur muligheter. Nordland og Troms har alt man måtte ønske seg av natur og friluftsaktiviteter. I tillegg har jeg bare møtt hyggelig og pratsomme mennesker. Nå har jeg vel i grunn møtt bare hyggelige mennesker gjennom hele landet, men det viser jo bare at mennesker (også nordmenn!) er hyggelige bare man får i gang en samtale. Jeg vil tilbake hit også jeg, på vintertur i mange minusgrader med nordlyset dansende på himmelen!

Men først: høst i Vesterålen og Lofoten!