Elise's turtips

Læringskurven har vært bratt for min del og jeg tenkte å dele noen av erfaringene mine med dere :) 

TIPS 1: Plastre beina FØR du får gnagsår. Det er kanskje ikke et nytt tips, men virkelig en av de viktigste. Du sparer deg for så mye ubehag hvis du teiper og plaster med en gang. Gnagsår kommer garantert etter flere dager sammenhengende tråkking. I hvert fall får jeg det, ennå skoa er flere år gamle og gått inn for lengst. I tillegg bruker jeg gelé sokker på spesielt utsatte steder. disse fås kjøpt på apoteket.

Ferdig plastret bein med gelé sokker

TIPS 2: Jeg bruker tid på å pakke maten i porsjoner før tur. Både frokosten, lunsjen og middagen. Det er da enkelt å tilberede når jeg er ute, pluss at det er lett å holde oversikt over hvor mye du har med. Maten tar mye av vekten i sekken og man kan spare litt vekt ved å måle opp porsjoner på forhånd. Da vet du at du ikke bærer mer enn nødvendig. Lunsjen må gi rask energi og må kunne nytes på farten hvis været ikke innbyr til en lang lunsjpause. Jeg legger alltid dagens lunsj i topplokket på sekken.

Min meny:
Frokost: 150 g havregryn/frokostblanding + valnøtter, kardemomme og tørrmelk

Lunsj: 100 g nøtteblanding + 4-6 biter sjokolade. 1 pk wasa ferdigsmurt knekkebrød (30 g)

Middag: Egen mekka turmat i forskjellige varianter. Fra 100 - 200 g per porsjon.

Ikke la deg lure - her er det massevis av kalorier! 

TIPS 3: Pakk sekken med et behagelig tyngdepunkt! Det er ikke alltid så lett å vite hva som er "riktig" måte å pakke på. Noen mener det er best å ha det tyngste i toppen, andre i bunnen. Jeg pakker sekken med tyngden litt fordelt i både bunnen og på midten, men prøver å ha tyngdepunktet inn mot ryggen. Jeg synes ikke det er noe behagelig å ha for mye tyngde i toppen av sekken, da er det vanskelig å holde balansen. Jeg har også minst mulig på utsiden av sekken, kun teltet. I tillegg passer jeg på å fordele vekten likt på begge sider av sekken. Varm, tørr genser/jakke + votter, hansker og buff ligger lett tilgjengelig på toppen av sekken.

TIPS 4: Pakk i vanntette pakkposer. Da slipper du å bekymre deg for at innholdet blir vått og dessuten gir det god orden i sekken hvis posene har forskjellige farger.

TIPS 5: Pass på at sekken sitter godt på ryggen. De fleste nye sekker kan stilles inn i.f.t lengden på ryggen. Jeg har erfart at dette er svært viktig for en mest mulig behagelig tur. Det å bære rundt 20 kg på skuldrene er ikke godt over flere dager! Hoftebeltet må sitte godt på oversiden av hoftekammen.

TIPS 6: Fest alltid det som eventuelt er på utsiden av sekken godt! Jeg har kun teltet på utsiden av sekken, men det hadde vært fryktelig kjedelig om det hadde blitt borte underveis. Jeg fester det alltid litt ekstra da det kan skli ut av stroppene på sekken. 

Snoren til teltposen er festet i stroppen på sekken

TIPS 7: Jeg bruker tid på å studere kartet før jeg starter turen. Jeg vurderer de mulighetene jeg har, gjør meg opp en mening om terrenget og hvor lange etapper jeg kan klare. I tillegg bruker jeg ut.no for å gjøre meg kjent med eventuelle DNT hytter og merkede stier. Underveis på turen pleier jeg å bruke kvelden på å se over morgen dagens etappe. Jeg passer på å ikke sette for høye mål i.f.t avstand og tidsbruk. Det er bedre å ha lave mål og heller bli positivt overrasket hvis man føler at man kan gå lenger! Motvirker stress gjør det også ;)

TIPS 8: I soveposen min ligger alltid pysjen klar! Det vil si ullundertøy og varme ullsokker (litt temperatur avhengig så klart). Når jeg pakker opp soveposen er det bare å dra på seg pysjen og krype nedi.

TIPS 9: Ved telting: gjør klar til frokost kvelden i forveien. Jeg pleier å ha primusen og kaffekjelen klar i forteltet sånn at jeg kan koke kaffe og spise havregrøten før jeg må ut av soveposen. Det å måtte gå ut i kulda rett etter man har våknet er ikke alltid så stas, jeg liker å våkne litt først. De gangene jeg MÅ tisse før frokost er jeg ikke like fornøyd med ;) Skal man fyre primusen i forteltet må man så klart passe litt ekstra på sånn at det ikke tar fyr. Ha kniven lett tilgjengelig sånn at du kan komme deg raskt ut hvis uhellet er ute.

TIPS 10: Ved pakking av vått telt kan det være en fordel å ta ut innerteltet og pakke yttertelt og innertelt hver for seg. I hvert fall hvis innerteltet fremdeles er nokså tørt. Det gir en vesentlig bedre påfølgende natt ved at du kan sove i tørt telt. Pakker du hele det våte teltet ned i samme pose så får du et vått innertelt og dermed en fuktig natt.

TIPS 11: Ha med en god bok, i hvert fall hvis du går alene. Det har gitt meg gode og avslappende kvelder. Jeg kobler ut og fordyper meg i boka istedenfor å gruble på morgen dagens etappe.

TIPS 12: Snakk med de du møter! Spesielt lokalfolk har ofte mange gode erfaringer å dele om området man ferdes i. Jeg har plukket opp diverse gode tips om rutevalg og terreng på denne måten. Men pass på å ikke stol blindt på alle, gjør egne vurderinger. 

TIPS 13: Ikke undervurderer bruken av ull, det er rett og slett gull! Uansett årstid.

TIPS 14: Sist, men ikke minst: lag en grov skisse over turen, men bestemme seg kan man gjøre underveis! Min erfaring er at det ikke alltid går som planlagt, men det går alltid som det skal ;)

Det er jo en rekke andre turtips som for eksempel det å ha med et tørt skift, klær for alle forhold, mat for en ekstra dag, det er ingen skam å snu, ta hensyn til vær og vind osv... Jeg har plukket ut noen jeg synes er viktig også får man heller gjøre seg egne erfaringer, for det er faktisk de man lærer best av :)

Det aller viktigste etter mitt syn, er å vite hvor du befinner deg! Kart og kompass er måten å gjøre dette på. Gps'en er også fin som tilleggsutstyr. Jeg bruker den mest til å finne igjen stien hvis jeg har mistet den.

Fra Senja til Narvik på fem dager

Ved forrige innlegg skrev jeg at planen videre fra Dividalen til Senja ble snudd på hodet. Det gjorde den bokstavelig talt. Opprinnelig plan var å gå fra Moen, eller rett i nærheten, over fjellet og ned mot Finnsnes for så å avslutte gåturen der. Det går bro over til Senja fra Finnsnes. Jeg hadde misforstått bitte litt da jeg trodde slekta bodde i Moen, det viste seg nemlig at de bodde på selve Senja. Jeg ble altså plukket opp etter å ha gått første etappe og endte opp på Senja litt før planlagt! Men jeg er da fleksibel nok til å snu på planer. Jeg gikk bare ruta motsatt vei! Altså fikk jeg gått den planlagte ruta, bare mottatt vei. Etter to dagers sightseeing på Senja og møte med fjerne slektninger så fortsatte altså turen!

På Senja ble jeg tatt svært så godt i mot av søskenbarnet til bestefar. Vi har aldri møttes tidligere, men hun tok meg inn som om vi var gamle kjente! Det ble historier om vår opprinnelige forfader, Tjoigi (som antagelig er stavet helt feil) og besøk i en gammel gamme som visstnok hadde tilhørt en vis fjellsame ved navn Nikolai Kaperdal. Og ikke minst: jeg fikk dusjet, vasket klær og tørket skoa! Det er noe man virkelig lærer seg å sette pris på etterhvert. Tørre sko varte dessverre ikke lenge for marsjen over fjellet mot Moen var en nokså myrete affære. Det er ikke spesielt mye å si om denne delen av turen for den bød ikke på spektakulær natur eller spesielle opplever. Dette var en etappe jeg gikk i pur stahet. Jeg skulle gjennomføre den planen jeg hadde laget, for en gangs skyld. Det mest spennende som skjedde var møte med en vilter nordlandshest som absolutt skulle følge meg på vei igjennom beitet dens. Han ble i overkant glad for selskap, hoppet rundt, klødde seg på meg og beit i sekken min. Heldigvis er jeg vant til hester så jeg synes det var ganske artig å leke med gutten! Ellers ble det som sagt masse myr, våte sko, regn og til slutt en god runde på asfalt før jeg kom ned til hovedveien som var målet. Derfra ble det buss til Bardufoss. Jeg fikk nemelig en ny idé: hvorfor ikke gå tilbake til Narvik istedenfor å ta bussen? Det var Narvik jeg tok toget fra når jeg begynte turen og bilen står parkert der så tilbake må jeg. Jeg savnet allerede naturen i indre Troms når jeg kom ut fra Dividalen. Jeg vil gå mer der! Det får jeg mulighet til hvis jeg går tilbake til Narvik så da er det bare å få på de våte skoa å sette i gang!

Første dag på vei mot Narvik starter i Bones, et lite sted rett utenfor Setermoen. Jeg skal gå til Stordalshytta ta en overnatting der for så å gå på svensk side mot riksgrensen. Jeg starter turen på ettermiddagen etter å ha fått haik med skolebussen inn veien til Bones. Alt for å unngå å gå på asfalt, både kjedelig og vondt for beina, spesielt i fjellstøvler. Det er en ganske kort etappe, ca 12 km i flatt terreng.

Herregud hvor deilig det er å komme seg ut i skogen igjen! Etter bare en dag med buss kjøring og asfalt tråkking er jeg fullstendig utkjørt. Jeg lengtet etter stillheten og duftene av høst, lengtet etter å være alene igjen, bruke kroppen og la tankene vandre. Etter en dag altså! Dette lover ikke godt for tilbakevending til dagliglivet! Men alt er en vanesak og følelser forandrer seg fort, allerede neste dag faktisk. Men det viste jeg ikke da. Jeg nøt bare vinden i håret og høsten i luften. Vinden viste seg fra sin beste side, kraftige tak som virvlet opp bladene på bakken. Jeg nøt det til det fulle, gikk der med et smil om munnen og kom med oppmuntrende ord til vinden: "kom igjen nå, vis hva du har å by på!" Jeg elsker å kjenne kreftene til naturen på kroppen, det er magisk! Minnene går tilbake til fjorårets høst og den dagen vi stod på svaberget i Sandefjord i stiv kuling. Det blåste og regnet noe helt forferdelig! En ypperlig anledning til å stille seg helt ytterst på svaberget og la sjøen piske seg i ansiktet, lene seg på vinden og virkelig kjenne på naturkreftene. Stakkars Jenny (hunden) gjemte seg så godt hun kunne under en stein, livredd for været. Det endte med full leteaksjon for hun ville ikke komme frem! Når man står sånn med øynene lukket, gjennomvåt og kald så er det ikke stort annet å tenke på enn det som skjer akkurat der og da. Det er virkelig fantastisk! 

Det var ikke riktig så dårlig (eller bra, ettersom hvordan man ser det) vær akkurat denne dagen opp mot Stordalshytta, men det fikk frem gode minner og følelser. Det var dessuten en riktig så fin tur gjennom denne frodige dalen. En god natts søvn ble det også, tørt og godt i en varm hytte.

Dag to bød på aldeles strålende vær med høy temperatur. Etappen er på 17 km, fra Stordalshytta til riksgrensen, hovedsakelig på svensk side. Jeg begynte med godt mot på en grei sti, men dette skulle ikke vare lenge. I det jeg krysser grensen mellom Norge og Sverige så forsvinner også stien. På kartet skal det gå merket sti hele veien og det beste er å gå der hvor det er sti, man trenger jo ikke finne opp kruttet på nytt hvis det kan unngås. Min erfaring er nemlig at stien går der det er enklest å gå. Jeg rotet litt rundt for å se om jeg fant noe merking og etter litt fomling fant jeg et slitt merke på en stein. Et oransje merke, i en natur preget av høst farger.. Det ante meg at det kom til å kreve et par gode øyne for å følge denne løypa. Det er tydeligvis ikke den mest populære løypa heller for noe

Utsikt fra Svensk side

opptråkket sti var det til tider svært dårlig med. Vanligvis så kan jeg bruke gps'en til å se om jeg befinner meg på stien, men Sverige har jeg ikke kart over så den kunne jeg legge trygt i sekken. Jeg tenkte som så at jeg alltids skulle klare å komme meg frem uansett, jeg hadde jo papir kart og kompass, men hvis det var mulig ville jeg prøve å holde meg på merket løype. Det gikk sånn noenlunde, litt utenfor for så å finne tilbake. Jeg vet ikke riktig hva som skjedde, men jeg slet med å holde humøret oppe. Det var vel bare en sånn dag rett og slett! Jeg fikk virkelig kjenne hvilken effekt humøret faktisk har. Det var usannsynlig tungt å gå når jeg ikke klarte å være positiv! Jeg prøvde diverse metoder for å bedre humøret, men det viste seg å være forgjeves.. Det ble heller ikke bedre av at jeg til stadighet klarte å snuble. Jeg gikk i bakken hele tre ganger. Bannet og svertet når jeg fikk den store sekken i bakhodet og skrubbsår i hendene. I tillegg klarte jeg å skli i en nedoverbakke og rutsje på rumpa hele veien ned. Det ble en nokså slitsom etappe med andre ord. Det er mulig at terrenget ikke var så ille, men jeg synes det var fryktelig mye opp og ned og uendelig langt! Mange gode tanker ble det ikke, men jeg fikk nå ihvertfall tørket noen tårer over diverse triste hendelser. Jeg lengtet hjem, lengtet etter å bli tatt vare på. Jeg ofret også noen tårer til Highway, hesten til venninna mi, som fant veien til de evige jaktmarker på akkurat denne dagen. En trist dag med andre ord! Men jeg kunne jo ikke bare sette meg ned å vente på bedre tider, jeg hadde et mål som jeg aktet å nå. Dessuten vet jeg innerst inne at det er godt å få noen dager som er mindre bra, det er de som gjør at jeg setter pris på de gode!

Jeg når riksgrensen etter noe som føles ut som en evighet. Hodet er utslitt og kroppen føles ut som den har fått en god dose juling. Men jeg er fremme, endelig! Riksgrensen er, som navnet tilsier, et lite sted på grensen mellom Norge og Sverige. Dette stedet består av et vandrerhjem, en campingplass, noen hus, en butikk og et ski anlegg. Det er dessuten et stoppested på Ofotbanen. Jeg akter ikke å ligge på verken campingplass eller vandrerhjem, jeg bærer huset mitt på ryggen. Teltet blir satt opp et lite stykke unna bebyggelsen ved et stort vann. Jeg var som sagt utslitt så det ble rask middag og en time på øyet. Jeg vet ikke hva klokka var da jeg kom frem så hvor lang tid jeg faktisk brukte på denne etappen er uvisst, men det holdt for meg! 

Da jeg våknet igjen hadde det begynt å mørkne. Humøret var heldigvis en smule bedre og været var fremdeles helt supert. Jeg bestemte meg for å fyre et lite bål og nyte resten av kvelden til det fulle. Og jammen ble det en helt nydelig kveld som med tiden kommer til å slette alle minner om dagens utfordringer. Nordlyset bestemte seg nemlig for å leke på den mørke nattehimmelen, spille sin særegne forestilling for en utslitt vandrer. Og akkurat da forstod jeg hvorfor jeg gjør dette. Det er disse opplevelse jeg kommer til å huske når jeg sitter å mimrer på mine gamle dager. Med nytt håp og nye krefter krøp jeg inn i teltet mitt etter kveldens nydelig forestilling.

Endelig høst og bålbrenning!

Dag 4 - Fredag??

Jeg våkner av varmen og skjønner at jeg har sovet lenge. Jeg aner ikke hva klokken er for mobilen er tom for strøm og jeg har fremdeles ikke fått skaffet meg en klokke å ha på armen. Når jeg tenker meg om så vet  jeg heller ikke hvilken dag eller dato det er! Men det spiller jo for så vidt ingen rolle. Jeg skal ikke stort annet enn å fortsette turen mot Narvik, uavhengig av tid eller dag! Det er en nokså spesiell følelse å ha, opplevelsen av å være likegyldig til tid og dag. Det får meg til å tenke på hvilken utvikling jeg har hatt siden jeg dro av gårde for omtrent tre måneder siden. Den første tiden var jeg veldig opptatt av å vite disse tingene, opptatt av klokka og dagene. Det ga liksom en liten følelse av kontroll, bare det å vite disse tingene. Det ga et lite snev av trygghet når jeg ellers følte meg veldig utrygg og usikker. De første ukene var jeg stort sett livredd for det meste. Men nå fortoner livet seg annerledes. Jeg er mye tryggere på hva jeg kan mestre og tydeligvis så slipper også kontrollbehovet taket. Jeg innser at jeg har nådd enda et mål, det å faktisk klare å koble fullstendig av.

En liten selfie hører med ;)

Frokosten og kaffen nytes i kjent stil uten å gå ut av soveposen. Det er varmt i været, sommeren vil gjerne vise seg litt før høsten overtar styringen helt. Det er helt greit for meg, jeg tar gjerne imot de varme solstrålene! Det blir en fin tur i dag med mål om å nå Hunndalshytta i nordland fylke. Det vil si at jeg sier farvel til Sverige for denne gang og beveger meg i retning Narvik. Det ble en varm etappe i lette klær -oppskriften på forkjølelse med andre ord. Men det merkes ikke før neste dag så jeg traver intetanende i vei mot Hunndalshytta og når målet innen kvelden. På hytta fikk jeg tidenes oppvartning av en hyggelig mann som skulle utnytte fin-været til å jakte rype på fjellet. Han ble jo så klart svært fornøyd med fangsten når jeg kom tuslende rett i skuddlinjen! Litt humor der altså, for de som tvilte på det! Men fra spøk til alvor, det ble en hyggelig kveld i godt selskap. Jeg ble servert middag og øl, til og med en konjakk til kaffen! Det er ikke verst på en fredag kveld i fjellet. Og ja, jeg ble etter hvert fortalt at det var fredag ;) Nordlyset viste seg også denne kvelden og jeg satt helt trollbundet å fulgte med. Det er bare utrolig vakkert, kan ikke si annet. Nok en kveld verdt å fremkalle i hukommelsen.

Dag 5 - Lørdag

Jeg våkner tidlig neste morgen på dagen som jeg nå vet heter lørdag. Det er kaldt i hytta så jeg fyrer opp og lager meg en kopp te for å prøve å lindre den såre halsen. Det er noen ting som ikke kan læres, nemlig det å ikke kle av seg for mye på høsten selv om det kjennes varmt ut i luften. Men litt vondt i halsen er ikke verdens undergang, det går heldigvis over. Jeg kryper tilbake i soveposen og nyter en time til med søvn. Når jeg endelig bestemmer meg for å våkne skikkelig til liv er det godt og varmt ute i solsteiken. I tillegg står det ferdig påsmurte brødskiver og en kopp kaffe klar til meg ute på terrassen. Tenk å være så heldig! Jeg skal ikke nekte for at jeg er nokså lei av havregrøt til frokost så brød er reine luksusen. Formiddagen nytes med en god bok i solveggen før jeg pakker sekken, rydder hytta og tar beina fatt igjen. Jeg tar meg en liten runde her oppe på fjellet før jeg går ned til Katterat stasjon og sitter på med toget den siste halvtimen inn til Narvik.

Hunndalshytta

Det har vært en helt fantastisk tur som har åpnet en helt ny verden av tur muligheter. Nordland og Troms har alt man måtte ønske seg av natur og friluftsaktiviteter. I tillegg har jeg bare møtt hyggelig og pratsomme mennesker. Nå har jeg vel i grunn møtt bare hyggelige mennesker gjennom hele landet, men det viser jo bare at mennesker (også nordmenn!) er hyggelige bare man får i gang en samtale. Jeg vil tilbake hit også jeg, på vintertur i mange minusgrader med nordlyset dansende på himmelen!

Men først: høst i Vesterålen og Lofoten!

Grensekryssing i nord

Jeg går ut av toget på den nedlagte stasjonen Tornehamn på ofotbanen, togstrekningen som går fra Narvik til Kiruna. Etter noen bedende ord og litt peking på kartet fikk jeg toget til å stoppe på Tornehamn. De synes nok dette var et snodig sted å skulle gå av, men service innstilte og vennlige som de svenske konduktørene var så lot det seg ordne.

Toget har krysset grensen og når jeg går av befinner meg i "det store utland", det vil si Sverige. Det er mandag ettermiddag og jeg har planer om å slå leir ganske kjapt for så å begynne ordentlig på turen over til hjemlandet igjen i morgen. Men først må jeg finne ut hvilken retning jeg skal og sørge for at jeg følger riktig sti. Jeg skal følge Nordkalottruta nesten hele veien til Dividalen. Nordkalottruta fortsetter til Kautokeino, men så langt hadde ikke jeg tenkt meg på denne turen. Jeg har nemlig tatt sikte på Senja.
Jeg så toget kjøre videre med en av de hyggelige konduktørene i døra, vinkende og smilende med ønske om en god tur. Så her står jeg da, midt i ingenmannsland. Det er alltid en liten klump i magen når jeg går fra det trygge og ut i det ukjente. Men det ordnet seg fort, det var tydelig sti og skilting mot merket sti rett ovenfor togskinnene. Nå gjalt det bare å gå i riktig retning, noe som ikke er spesielt vanskelig når man både har kart og kompass. Jeg gikk til jeg var helt sikker på at jeg var på rett kjøl for så å slå opp teltet. Det hadde begynt å regne og siden jeg ikke hadde planer om å gå spesielt langt denne første ettermiddagen så jeg ingen grunn til å bli klissvåt før jeg slo leir. Det ble tidlig kvelden, men ingen god natts søvn, jeg var for spent på turen videre til å få sove spesielt godt. Det er ofte sånn helt i begynelsen av en tur. Jeg lurer på hvordan terrenget er i området, hvor lange etapper jeg skal gå, hvordan været blir og ikke minst hvilke andre utfordringer som kommer. Er elvene greie å krysse? Er stien lett å følge? Osv... Jeg vet at det er unødvendige bekymringer, men allikevel reelle. Heldigvis så blir det mindre og mindre bekymringer jo flere dager jeg går!

På grensa

Tirsdag morgen. Klissvåt telt etter nattens regn, men solen kan skimtes imellom skylaget der oppe og gir håp om en fin dag. Dagens mål er Lappjordhytta på norsk side av grensen. Etappen er ikke spesielt lang, men en del stigning er det riktignok. Men før den tid er det frokost på planen, helst uten å måtte gå ut av soveposen! Det beste som finnes er når man kan sitte i soveposen inne i teltet, koke kaffe på primusen og få i seg havregrøten før man må bevege seg ut. Hvis jeg har alt klart og ikke må tisse med en gang jeg står opp så pleier det å gå helt fint. Primusen står akkurat så langt på utsiden av teltet at det ikke tar fyr og akkurat så nærme at jeg slipper å gå ut ;)

Jeg trasker av gårde etter å ha pakket ned leieren, setter kursen mot Norge. Jeg går langs den store, svenske innsjøen Tornetrask, passerer Pålnoviken og fortsetter mot grensa. Det tar ikke lange tiden før jeg er "hjemme" igjen. Det er ikke til å ta feil av, grensa er tydelig merket med varder og så fort jeg krysser grensa begynner stigningen. Typisk Norge, gir ikke fra seg hemmelighetene sine uten en god dose svette som betaling! Lappjordhytta ligger midt i skråningen, vakkert  plasset med utsikt over Tornetrask. Dette er ingen dum plass å tilbringe en natt! Jeg får tørket teltet og klærne, spist middag og studert kartet før det går i døren og en Hollandsk mann kommer inn. Han har tenkt det samme som meg, at Lappjordhytta er en utmerket overnattingsplass. Vi ble sittende å skravle om rutevalg og tidligere turer resten av den kvelden.

Tornetrask

Dag tre, onsdag morgen starter med en tur ut i klar været. Det har vært frost i natt og luften kjennes skarpt i nesa når den trekkes inn. Det er herlig å kjenne den gode lukten av høst som har bred seg utover landskapet i løpet av natten. Den bærer med seg løfte om en kaldere tid, jeg gleder meg allerede! Solen skinner og dagen ser ut til å bli riktig så fin. Det kunne ikke passet bedre. Jeg har en lang etappe foran meg, 25 km i terrenget, men det sies at det er en av de fineste etappene på den ruta jeg skal gå så jeg er ved godt mot. Skulle det være for langt så har jeg jo mulighet til å slå opp teltet litt før, men jeg kunne godt tenkt meg å komme til Altevann i dag. Fra Lappjordhytta er det god stigning et stykke før jeg når toppen og kan skue innover vidda den ene veien og ned på Tornetrask den andre veien. Jeg skal innover vidda, det ser uendelig langt ut! Bare å begynne å bevege beina, hvert skritt teller! Jeg kommer fort inn i min egen lille verden og enser til slutt ikke at jeg går i det hele tatt. Det er faktisk sånn, jeg forsvinner i mine egne tanker og plutselig har det gått flere timer. Hva tenker jeg på da, spør du kanskje? Det kan være alt mulig, men ofte så tenker jeg på livet, enn hvor klisjé det høres ut! Jeg tenker på mitt liv, funderer over hva som er viktig for meg og lager meg forskjellige skuespill i hodet om hvordan jeg vil at fremtiden skal være. Det er det som er så fantastisk med fantasien, den gir deg mulighet til å leve helt andre liv, være fullstendig åpen og fri. Fantasien er verdt å ta vare på, så lenge man lett kan komme tilbake i virkeligheten og være fornøyd med den også. For det er ikke derfor jeg drømmer meg vekk, ikke for å flykte fra virkeligheten, men for å la mine tanker, som ligger der dypt begravet i underbevisstheten, få utspille seg i fri form. Andre ganger tenker jeg på huset mitt der hjemme, hvordan jeg skal pusse opp og gjøre det enda finere. Jeg gleder meg faktisk til det! Jeg som var så lei av å styre med det huset! Men nå har jeg fått ny inspirasjon og nytt giv, det kjennes godt. Ikke minst tenker jeg på dere der hjemme, det er deilig å kjenne savn en gang innimellom, i alle fall den gode typen savn. Den typen savn hvor jeg vet at det blir et gledelig gjensyn. Den andre typen savn er verre, den hvor man vet at det ikke blir noe gjensyn, ihverfall ikke et gjensyn som står til forventningene. Jeg tenker altså en hel del når jeg har så mange timer til disposisjon. Timer som bare er mine. Det anbefales!

Same landsbyen

Jeg blir revet ut av tankene da jeg plutselig ser et lite byggefelt her midt oppe på snaufjellet. Det er en liten same landsby. Ingen andre enn samene ville vel laget seg et titalls bittesmå hus her langt til fjells, uten vei, strøm eller vann. Men praktisk for dem er det jo, de som har beitende rein i området. De bor riktignok ikke her hele året, det ser rimelig forlatt ut akkurat nå i alle fall. For meg betyr det at jeg er omtrent halvveis og at det snart begynner å helle nedover. Det gir rom for en liten rastepause. Jeg føler meg ikke spesielt sliten så det lover bra for å nå dagens mål. 10 minutters pause og dermed er jeg i gang igjen. Det er ikke varmt her så det gjelder å bevege seg. Jeg ser elva sno seg nedover dalen og vet at jeg skal følge dens vei et godt stykke. Lang om lenge og lengre om langt så kan jeg til slutt skimte Altevann der nede. Det er et godt stykke igjen og jeg kjenner virkelig at jeg har sekken på ryggen, eller "husteltet", som jeg har begynt å kalle den digre sekken! Beina kjennes foreløpig greie, men jeg frykter at det begynner å bli nok for de også. Heldigvis så er tankenes kraft sterke nok til å overstyre de fysiske plagene, psykisk sett så er jeg ikke sliten i det hele tatt så dette blir ikke noe problem! Jeg når målet og er virkelig godt fornøyd med meg selv, passer så klart på å gi meg selv skryt. Det er viktig å ta godt vare på en selv!

Denne natten sover jeg dessuten svært godt og har heller ikke hastverk på morgenen etter, jeg skal ha hviledag som jeg selv ser det som. Skal jo bare gå 12 km i lett terreng! Null problem. Det går faktisk så fort at jeg ikke rekker å tenke spesielt mye heller. Terrenget er flatt, myrete, men godt tilrettelagt med klopper både her og der. Dessuten er det jo regne storgata! Jeg møter en hel skoleklasse på tur, seniorgruppa i Troms turlag og noen enslige vandrere. Dette er vel en av de mest populære turene i dette området, fra Altevann til Gaskashytta. Det går bilvei helt til Altevann og som sagt er det bare 12 km til Gaskas i lett terreng så denne turen er tilgjengelig for de fleste. Troms turlag slår meg som en riktig god gjeng, gode på å tilrettelegge og holder skikkelig orden i hyttene. Flinke folk! Det er ikke stort mer å si om denne etappen bortsett fra at jeg nøt hviledagen. Kvelden bød på torden og tunge skyer, men regnet uteble frem til natten. Jeg lå jo tørt og godt så det var ikke noe problem. Det er allikevel tydelig at været endrer seg og at det ikke er alt for lenge til snøen dekker landskapet. Jeg fabler om vinterturer i indre Troms i det søvnen innhenter meg.

Ikke overraskende så begynner neste dag med regn i lufta. Jeg regner med å gå rett under to mil i dag. Jeg har fått vite at veien over mot Vuoma er steinete og kan være glatt i regn så det kan jo by på litt utfordring. Det er ikke spesielt bratt så det skal ikke være noe problem, men det kan jo senke farten noe. Hittil har jeg gått i ca fire km i timen, helt grei marsj fart uten å stresse. Det var en steinete etappe, men sammenlignet med å gå i Romsdalsfjellene så var det barnemat! Jeg tror det er greit å ha gått i Romsdalen for det er liksom ingenting som kan bli verre! Ikke hittil ihvertfall. Jeg koset meg jo veldig i Romsdalen også jeg, men det er jo et tøft terreng å gå i for en "søring"!
Jeg trasket i vei og holdt faktisk mine fire km i timen ganske bra. Regnet tok lange pauser for så å slippe noen små skurer, ikke nok til å bli gjennomvåt av. Jeg hadde en følelse av å gå i Finnmark, lange flate vidder, rein som gryntet når de ble overrasket av folk og små, forblåste bjørketrær litt lenger ned i dalene. Her oppe på snaufjellet med gråstein spredd utover og runde topper omkring vet jeg ikke helt om det egentlig er så vakkert. Det er ikke sånn typisk vakker natur som man for eksempel finner på vestlandet med sine spisse topper og isblå fjorder, men det er allikevel noe med dette landskapet. Det er så hardt og ugjestmildt på et vis. Så stort og øde. Det slår meg ikke som vakkert, men det gir meg en følelse av å være heldig som får lov å sette mine bein her. Det er helt tydelig at det ikke er mennesker som regjerer i disse områdene. Menneskene må bøye seg for naturen, de kan bygge hytter og tråkke stier, men hvis naturen vil så kan den rive dette på et øyeblikk.
Jeg møter ikke noen andre mennesker her, men jeg snakker med hvert eneste reinsdyr som grynter forbi. De stopper å kikker nysgjerrig på meg når jeg prater til de. Det er vel kanskje like greit at det ikke kommer noen andre der jeg plutter i vei med reinen: "nei, men se på deg da! Du var fin du!" "Så nydelig da, har du fått baby du da? Også så liten den er, du må passe godt på den i vinter."
Ja, sånn går no daga'n på fjellet. Jeg som har sjøsame slekt trives merkelig nok veldig godt på fjellet!

I løpet av denne etappen tenker jeg mye på de menneskene jeg møter både her og der. Jeg har jo møtt en del trivelige folk mens jeg har vært på tur. Noen det er helt naturlig å holde kontakten med, andre som jeg gjerne vil holde kontakten med og noen som det var hyggelig å treffe der og da, men som jeg antagelig aldri ser igjen. Det som jeg kanskje har fundert mest over er alle de enslige menneskene jeg møter når jeg går, sånne som meg selv. Det er en hel haug av de! Har vi blitt individualister alle man? Trakter vi etter stillheten? Eller er det bare rett og slett så mye kjas og mas i hverdagen at det å være alene er mangelvare? Det kan nok være mange grunner. Kanskje det er så enkelt som at man ikke har funnet noen med samme interesse som en selv. Men det er mange fordeler med å trives i eget selskap etter mitt syn. Altså er det vel en bra ting at mange søker tiden til å være i eget selskap, finne sine indre kvaliteter og lære å sette pris på de. For å sitere Osho (igjen): "If you cannot enjoy your own company, who else is going to enjoy it?"

Nok om det! Jeg tenker så mye rart at det kan bli for mye av det gode! Jeg kom ihvertfall frem til den ubetjente DNT hytta Vuoma og var ikke vondt å be når valget stod mellom telt eller en natt på hytte! Natten kom til å bli nokså våt og kald så hyttelivet lokket. Fyr i peisen, tørre klær og en god bok. Fikk til og med skylt opp klærne, tatt en våtserviett vask og unnet meg et fotbad ved peisen. Reine luksusen!

Voumahytta

Neste dags værmelding holdt hva den lovet, regn, regn og atter regn. 28 km i regn. Det plaget meg svært lite. Jeg synes faktisk det var ganske deilig å kjenne de kalde dråpene treffe ansiktet! Humøret var på topp og formen god. Jeg så ingen problem med dagens lange etappe. Selv når jeg kom ned fra fjellet og inn i Anjavassdalen så var humøret fremdeles strålende. Det mest beskrivende ordet i navnet Anjavassdalen, er nettopp VASS. Det er vått her, myr og søle i alle retninger. Skoene ble klissblaute og regnbuksa hadde slupper inn vannet for lenge siden. Men ull er gull! Jeg holdt meg varm så lenge jeg beveget meg. Føret ble dessuten mye bedre da jeg kom inn i den gamle furuskogen i Dividalen nasjonalpark. Jeg følte meg veldig hjemme her og hvis jeg skal angre på noe så er det at jeg faktisk ikke stoppet og tok en natt i Statskogs åpne koie, Ole Nergårdsbu. Å gå i denne trollske skogen bar frem minner om Vassfaret, som fremdeles er mitt favorittsted. Det er der jeg har mine første ordentlige turminner fra. Da pappa tok oss med på årlige helgeturer, fortalte spøkelseshistorier og tok oss med opp til Vassfarplassen klokka tolv om natta i håp om å se de mye omtalte spøkelsene. Ihvertfall i håp om å skremme livet av oss! Selv om vi ikke var ordentlig redde så var det veldig spennende å gå rundt med hodelykter i mørkeste skogen midt på natta. Fyre store bål, bygge gapahuk og forhåpentligvis våkne opp til et tynt snølag på bakken morgen etter. 

Lunsj!

Jeg skulle kanskje ha blitt her i Dividalsskogen en natt, men jeg synes egentlig det var for tidlig å slå leir, jeg var ikke så sliten heller. Dessuten kunne jeg spare meg for noen km dagen etter. Jeg trasket altså videre i regnet og nådde grusveien som går ned Dividalen. Gruet meg til å gå en hel dag på grusvei neste dag. Kjedelig er det! Men som bestefar pleier å si: "du har gullhår i ræva du!" Jammen har jeg visst det! For når jeg gikk der på grusveien så kom det en bil som tydeligvis viste hvor kjedelig det er å gå på grusvei. Han stoppet, kjørte ned vinduet og sa: "trenger jeg å spørre?" Det gjorde han ikke, jeg satt gjerne på ut grusveien i Dividalen! Takk til Knut som så en våt vandrer langs veien og bestemte seg for å ta meg med! Det settes utrolig stor pris på :)

Turen fra Tornehamn i Kiruna kommune til Dividalen nasjonalpark ble altså gjennomført på seks dager. Kortere tid enn jeg hadde regnet med, jeg tenkte at det minst tok åtte dager. Men formen er tydeligvis god og når det ikke er alt for bratt terreng så lar det seg gjøre. Jeg liker dessuten å ta i litt ekstra når jeg planlegger ruta, det er bedre å føle mestring ved å gjennomføre kjappere, enn å føle nederlag hvis man går saktere enn planlagt. Dessuten er det jo greit å regne et par ekstra dager med mat i tilfelle noe skulle skje. Nå sparte riktignok Knut meg for i hvert fall en dag med å gi meg skyss så det hjalp jo på det også :)

Den planlagte ruta ble altså den endelige ruta på denne turen, ikke verst bare det! Jeg hadde en sånn delvis plan videre mot Senja også, men den ble bokstavelig talt snudd på hodet. Jeg kommer tilbake til det ved neste blog innlegg. Men jeg er ikke ferdig å gå riktig ennå, det er i alle fall sikkert! Jeg har virkelig fått smaken på denne traskingen og synes det er litt trist at jeg alt er ferdig med å gå i Dividalen. Jeg falt litt for indre Troms og vil gå mer her! Siden jeg har mulighet til å gjøre akkurat det jeg vil så ser jeg ikke noe grunn til å ikke følge opp det ønsket. Mer info kommer i neste innlegg. Jeg må bare gjøre siste finish på planleggingen ;)

Vakker foss!

Furuskogen i Dividalen

Ut på tur, aldri sur :)