Frøken Strange: Sogn og Fjordane

"Home is not a place, it`s a feeling"

Det har vært noen fantastiske dager i vakre Sogn og Fjordane. Et landskap preget av fjorder som snirkler seg inn mellom de mektige toppene, hvor de små tettstedene ligger omkranset av denne vakre naturen og folkene som bor her ser ut til å ta dette helt forgitt. Hvorfor skulle ikke de få være så privilegert til å bo i disse omgivelsene liksom? De har nok fortjent det, alle som en, selvom de antagelig ikke ser like begeistret på det som jeg gjør. Men sånn er det jo ofte, man blir vant til, og tar forgitt det man har. Man kan drømme seg bort til andre steder i verden og leve i forestillingen om at gresset er grønnere på den andre siden. Men er det egentlig sånn? Det er ikke så sikkert. Det er vel kanskje heller sånn at omgivelsene ikke er avgjørende for hvor fornøyd man er med livet, men heller hvordan man velger å leve. Jeg er i alle fall svært så fornøyd med hvordan jeg har valgt å leve akkurat nå! Det at jeg kan sette så stor pris på omgivelsene rundt meg, bli så lykkelig over å bestige en fjelltopp, være helt fri til å gjøre det jeg vil hver eneste dag og det å være så takknemlig for helt hverdagslige ting som å få tatt en dusj eller vasket klær :) Det setter livet i perspektiv! I tillegg så får jeg jo gitt næring til samegenene, som jeg gir skylden for trangen til å forflytte meg og rastløsheten som ligger i blodet. Jeg har lært meg å sette pris på den, rastløsheten. Det er vel grunnen til mye av det jeg har oppnådd, i tillegg til en god dose besluttsomhet ;) Dette i kombinasjon med å sette pris på de små gledene i livet, er etter mitt syn, en god oppskrift.

Det ble altså noen flere dager i dette flotte fylket enn planlagt. Jeg var jo egentlig på vei til Romsdalen da jeg plutselig ble blendet av naturen og trangen til å bestige noen fjell. Et godt tegn på at roen i kroppen senker seg og jeg lytter til egne ønsker, er jo nettopp det at jeg rett og slett bare ble her istedenfor å følge planen! Jeg kom til Stryn etter noen timers kjøretur fra Bergen. Etter noen søk på nettet hadde jeg funnet en fjelltopp som fristet, nemlig Skåla. Den er så heldig å ha fått tildelt tittelen "norges lengste oppoverbakke". Jeg tenkte som så at den severdigheten må jeg ha på lista og satte i gang. Det skulle vise seg at de stakkars 8 km med oppoverbakke ikke ville gi fra seg hemmelighetene sine uten en god dose svette og melkesyre som betaling! Men jeg betalte og nådde toppen etter rundt 3,5 timer med klissvåt trøye og møre bein. Det var absolutt en kontrast til Hardangerviddas flate landskap, men utsikten på toppen var verdt hver svettedråpe. Jeg ble, som vanlig, helt målbundet av synet. Det må bare oppleves! 1848 m.o.h, på toppen av fjellet, står Skålatårnet. En DNT hytte bygget i stein med tykke vegger og rund form. Her inne i denne lille hytta er det soveplass til 20 stykk, men man må jo være litt ekstra glad i fremmed folk for å gidde det. Jeg tok lunsjen der før jeg begynte på nedstigningen. Det var som en lek i forhold! To timers aking i snø og jogging på sti førte meg tilbake til utgangspunktet. Jeg satte litt mer pris på snøen på vei ned enn opp for å si det sånn! Turen til Skålatårnet anbefales på det sterkeste, men vil du ha hytta for deg selv så må du nok belage deg på vitertur. Dette er visst et populært turmål for mange og i fellesferien så er det nok litt ekstra med folk. I tillegg anbefales godt med klær. Selv på sommerstid falt det noen små snøkorn der oppe og vinden var ikke varm. Jeg er glad jeg hadde ekstra skift, lue og hansker.

Da jeg kom ned igjen var behovet for dusj og klesvask stort! Jeg valgte å kjøre inn til Stryn sentrum og ta inn på en campingplass. Å for en luksus! Det ble dusj, klesvask og et par øl på pubben etterpå, som belønning for strevet. Det smakte himmelsk! Små gleder, men virkelig fantastisk!
Jeg ble to dager på campingen. Der var det nemelig internett og jeg så mulighetene for å få gjort unna litt skolearbeid. Jeg vil gjerne ta en eksamen i januar og dermed kreves det at jeg leverer fire oppgaver innen desember. Det skal jeg jo alltids klare med tilgang på internett en gang innimellom. Nettstudier er toppen altså! Nevnte jeg at jeg fikk A på to eksamener i mai? Hehe.. litt skryt må være lov ;)

Anyways.. skolearbeid unnagjort og livet er perfekt, nesten i alle fall.. Det har seg nemlig sånn at glidelåsen på teltet mitt er ødelagt så nå får jeg ikke lukket det! Passer dårlig i regnevær som det ikke er for lite av denne sommeren. Håper på kjapp mail fra Bergans ang den saken, telt må jo holde lenger enn et år! Siden jeg ikke hadde videre lyst til å ligge i vått telt så tok jeg en telefon til en hyggelig familie i Hornindal som har tilbudt meg å låne setra deres. Det passet jo utmerket og jeg setter virkelig stor pris på gjestfriheten :) Hornindal er nabokommunen til Stryn så jeg holdt meg i området litt til.

Setra ligger vakkert plassert inne i en dal med utsikt til fjellene rundt, et perfekt utgangspunkt for topptur. Og topptur ble det! Horndalsrokken ble neste erobring, et fjell som stiger 1529 m.o.h og har et karakteristisk utseende med en ektra liten topp oppå toppen. Den så absolutt spennende ut på avstand og skuffet ikke, tvert i mot! Den bød på diverse måter å forflytte seg på, vanlig gange, krabbing på alle fire både opp og ned, tråkking i snø og klamring til fjellkanten. Det var riktig så bratt enkelte steder, noe som krevde at alle fire lemmer måtte i bevegelse for å få kroppen opp. Veien opp går i et skar med varierende terreng, noe steinur med mye løse stein, noe hardt fjell å klyve opp, noe snø og noen partier med gjørme. Felles for terrenget i skaret er at det er bratt, nødvendigvis både opp og ned. Det kreves altså litt tid for å gå så sikkert som mulig, men når forhåndsregler tas så er det ikke noe problem. Fordelen med å ta det litt rolig er jo at det ikke blir så fryktelig slitsomt! På toppen av skaret så gikk veien videre over snøen helt til toppen. Toppen bød på virkelig luftige partier! Det gikk rett ned på den ene siden og suget i magen ble gjeldende når fristelsen for å titte på utsiden av stupet ble for stor. Heldigvis så kunne jeg gå trygt på den ene siden selv om det ikke akkurat var noen motorvei der heller. Men for en utsikt! Igjen ble jeg fullstendig målbundet! Er det virkelig mulig?! Jeg tror faktisk denne utsiken var hakket bedre enn på Skåla. Jeg skuet utover mektige fjell i alle retninger, vann som lå fanget i mellom de, så blå som bare fjellvann kan være. Man kan visst se helt til Ålesund fra Horndalsrokken, men været var nok litt for grått for det akkurat da. Jeg så allikevel nok til å bli fascinert. Etter litt nøtter og kjeks, pluss en liten topptur-dram som jeg ble tilbudt av en gjeng der oppe, så bar det ned igjen til setra. På nedover veien var det om å gjøre å holde seg på beina, man vil virkelig ikke skli i dette terrenget, det kan ta tid å stoppe igjen! Jeg klarte meg hele veien ned uten uhell, men i det jeg plasserte beina "trygt" på svaberget nedenfor så klarte jeg å tryne, ironisk nok! Jaja, skulle jeg først gå på trynet så er jeg glad det skjedde der. Ingen skade skjedd!

Jeg takker for fantastiske dager og begir meg videre. Denne gangen tror jeg at jeg skal komme meg helt til Romsdalen før jeg stopper ;)

Bildene (eller fotografen) gir dessverre ikke naturen den respekten den fortjener, men det gir nå et lite inntrykk.