Frøken Strange: Utfordringer i fjellet

Rundtur i Romsdalsfjellene
Det eneste jeg ser er hvitt. Hvit snø på bakken og tykk hvit tåke i luften. Jeg befinner meg midt inne i denne hvite grøten og ser absolutt ingenting annet enn hvitt. Jeg er omrent 1100 m.o.h og selvom jeg ikke kan se terrenget rundt meg så vet jeg at det går rett ned hvis jeg beveger meg i feil retning. Pulsen stiger og jeg trives svært dårlig akkurat i dette øyeblikket. Det å ikke se noe som helst i et så bratt terreng er ikke stas. Det er avgjørende å følge stien som jeg nå håper ligger begravet under den snøen jeg går på. Jeg har et mål om å nå Vasstindbu i Romsdalen, hytta som ligger på tuppen av fjellet med fantastisk utsikt utover dalene og de omkringliggende fjellene. Tåka og snøen utgjør et vesentlig problem.

En dag tidligere befant jeg meg på Kavli rett utenfor Isfjorden i Rauma kommune. Dette er et av utgangspunktene for adkomst til Måsvassbu, en selvbetjent dnt hytte som visstnok skal være en koselig plass. Jeg har sett for meg en rute gjennom fjellene i Romsdalen og Måsvassbu er et fint utgangspunkt. Været er strålende og for første gang denne sommeren så kan jeg gå i shorts og kortarmet trøye på tur. Jeg har kjørt fra Hornindal samme dag og begynner turen på ettermiddagen. Ca 8 km fra parkeringsplassen til Måsvassbu, en del stigning, men ganske spredd utover så det blir en flott tur på 2,5 timer. En god ettermiddagsetappe. Måsvassbu ligger flott plassert ved et vann og jeg ankommer akkurat tidsnok til at jeg får nyte en øl ute før de siste solstrålene forsvinner bak fjellene. Jeg har faktisk båret med meg to øl på denne turen, en kompensasjon for at teltet ikke er med ;) Jeg skal nemelig benytte meg av ubetjente dnt hytter på denne turen, i påvente av nytt telt.

Det ble en god natts søvn på Måsvassbu før turen fortsatte mot Vasstindbu. Etappen er 10 km med bratt terreng, i alle fall siste delen av etappen. Godt driv, godt humør og godt vær gjorde at de første timene gikk som en lek. Det var riktignok en god runde med klatring i steinura, men så lenge jeg holdt konsentrasjonen og tempoet oppe så gikk det greit. Akkurat slikt terreng, steinur, som det har blitt en del av de siste ukene, krever en god dose tilstedeværelse. Man vil nødig tråkke feil på disse steinene, risikere å skli eller kile fast foten i mellom steinene. Dessuten får jeg brukt hele kroppen da det er en del klyving både oppover og nedover. Med forholdsvis tung sekk på ryggen så er også tyngdepunktet litt annerledes, noe som krever litt ekstra dette terrenget. Men selv om svetten rant og pusten gikk tungt så kom jeg inn i en god rytme og fant et tempo og en teknikk som krevde så lite krefter som mulig. Jeg har erfart at et jevnt tempo og passende høy puls er det som gir best resultat, kommer pulsen litt for høyt så tar jeg rundt et minutts pause for deretter å fortsette rolig oppover. Sånn ellers blir det lite pauser, det hender jeg hiver i meg noe nøtter og kjeks hvis jeg kjenner at blodsukkeret synker, men ellers så går jeg jevnt til jeg er fremme ved målet.

Jeg befinner meg på bunnen av den siste oppstigningen til Vasstindbu. Det er virkelig bratt! Jeg så på kartet at høydekurvene var tette, men å se det i virkeligheten er noe annet. Jeg kan ikke nekte for at jeg gruet meg litt. Store og små steiner lå slengt helt vilkårlig nedover fjellsiden og at det skulle gå noe sti opp her virket noe merkelig, men røde T'er åpenbarte seg på diverse steiner oppover ura. Å kalle det en sti er vel å ta i, men T'ene viste i allefall hvilken retning jeg skulle og følelsen av å klatre helt vilkåerlig rundt ble mindre. Jeg hadde nok ikke begitt meg opp denne ura hvis ikke det hadde vært for disse røde merkene. Fantastisk jobb turistforeningen gjør!

Jeg bega meg oppover i jevnt tempo, passet på hvor jeg satte beina og passet på å holde tyngdepunktet inn mot fjellsiden, vel vitende om at hvis jeg tippet baklengs ned her så hadde det nok ikke hjulpet med nødpeilesender! Etterhvert som jeg beveget meg oppover så kom også tåka sigende innover. Inget stort problem så lenge jeg kunne se de røde merkene, men så kom altså snøen..

Jeg stod på kanten av snøen, så bare hvitt foran meg. Ingen røde merker og ikke et glimt av noe som helst av terrenget rundt. Jeg visste at jeg måtte ta en avgjørelse: enten måtte jeg fortsette fremover, inn i den hvite massen og håpe på å gå rett på hytta, eller så måtte jeg snu å klatre den bratte fjellsiden ned igjen for så å gå en del km tilbake til bilen eller tilbake til Måsvassbu. Det siste alternativet var lite fristende, men så var ikke akkurat det første alternativet spesielt attraktivt heller. Hvis jeg bare hadde fått et lite glimt av hva som fantes rundt meg så hadde jeg nok følt meg litt bedre, men den muligheten hadde jeg jo ikke. Fristelsen ble for stor, det ble alternativ nummer 1. Jeg var jo så nære hytta, det gjalt bare å treffe akkurat, og da mener jeg med en omkrets på rundt fem meter. Jeg måtte altså nesten gå på hytteveggen for å se den i denne tykke tåka. Med gps'en i hånda og kompasset rundt halsen så gikk jeg inn videre. Hjertet dunket og ubehaget steg for hvert skritt. Det er vanskelig å forklare, men man blir altså fullstendig desorientert når man ikke ser noe som helst! Det er en fryktelig ekkel følelse, i allefall i bratt fjell terreng.

Plutselig skimtet jeg noe som kunne minne om en skygge rett foran meg, var det virkelig hytta? Jeg måtte enda nærmere for å se formen på skyggen, men da jeg skimtet en vinkelrett trekant så skjønte jeg at dette var noe menneske skapt, det var virkelig hytta! Jeg hadde gått RETT på! Jeg har aldri vært så glad for å komme frem noen gang! Den lettelsen jeg følte er ubeskrivelig, det måtte tørkes både snørr og tårer i det jeg låste opp døra for å si det sånn.
Vel i hus med fyr i peisen, tørre klær og mat i magen så var det faktisk ganske rart å tenke på at det hadde vært så skummelt der ute. Det var jo ikke så farlig? Antagelig ikke, men det var absolutt ubehagelig å føle seg så desorientert. En erfaring rikere! Alle har jo hørt om den berømte tåka i fjellet, men jeg har ikke opplevd det på denne måten tidligere. Tåke og snø = dårlig kombinasjon.

Morgenen kom og det første jeg tenkte på når jeg slo opp øynene var tåka. Var det endelig mulig å se utsikten som hadde lukket meg opp her i første omgang? Var det mulig å gå videre? Jeg så ut viduet og så fremdeles ikke annet enn hvitt det ute, i tillegg pisket regnet mot ruta. Ingen grunn til å stresse altså.. det ble en time til på øyet. Tåka var fremdeles tykk utover formiddagen, men regnet hadde gitt seg. Jeg hadde ikke lyst til å gå videre i tåka så jeg bestemte meg for å vente å se om det lettet. Formiddagen ble brukt til lesing og yoga, ikke så verst det heller. Rundt kl 12.30 så skjedde det noe utenfor vinduet, solen skinte inn og skyene gikk fort rundt på himmelen. Tåka lettet i lengre og lengre perioder noe som resulterte i et etterlengtet glimt av utsikten fra Vasstindbu. Den var ikke til å kimse av! Høye fjell og dype, frodige daler, akkurat som jeg hadde forestilt meg Romsdalen!
Men utsikten kunne ikke nytes lenge, jeg ville utnytte finværet til å komme meg videre. Sekken ble pakket i en fei og hytta vasket, kl 13.20 var jeg på vei mot Svartvassbu. Det ble en god runde med klatring i steinura også på denne turen, men ikke fult så bratt. Turen ble unnagjort på tre timer, akkurat fremme til middagstid :) Svartvassbu er en koselig liten hytte som ligger ved et lite vann som nå var dekket av blå hvit is. Jeg kunne så vidt skimte det helt klare grønne vannet som viste seg i sprekkene i isen. Det ble altså ikke noe fiske, jeg fikk heller kose meg med den hjemmelagede turmaten!

Dagen etter ble det en god etappe på rundt 20 km. Fra Svartvassbu, ned i Grøvdalen og tilbake til Kavli. Den siste delen av etappen var på asfalt, lett å gå, men nokså kjedelig! Alikevel var det verdt det for å få denne fine runden rundt i fjellene. Strålende fornøyd med turen og ikke minst det flotte været, tuslet jeg tilbake langs veien med musikk på øra. Vel tilbake samme sted som for tre dager siden så ble det en rask vask i elva. Iskaldt, men deilig å få skylt av den verste svetta ;) Utenom noen "kattevasker" i bekker å små vann så har det blitt lite dusjing i det siste! Klesvask er det også dårlig med så klærne fikk seg en liten duppert de også for så å henge rundt i hele bilen til tørk. Sånn er det på tur, det er jo litt av sjarmen!

Romsdalseggen
Dagene i Romsdalen ble avsluttet med en liten turistattraksjon nemelig tur over Romsdalseggen. En ganske populær tur på 10,4 km og med spektakulær utsikt! Jeg gikk turen fra Venjesdalen og mot Åndalsnes, brukte vel ca fire timer. Jeg ble faktisk litt overrasket over hvor lett turen var, plutselig var jeg jo på toppen! Det kan kanskje ha noe med at jeg var vant til litt tøffere terreng og litt mer oppakning på ryggen. Men for en utsikt! Det er ikke tvil om hvorfor denne turen er populær! Jeg var også heldig med været så det kunne ikke bli stort bedre der jeg satt med solen i ryggen, spektakulær utsikt og nøt nistepakka.
Som navnet tilsier så går man over eggen på fjellet og det kan jo by på litt spenning, spesielt hvis man har et snev av høydeskrekk. Det er ikke akkurat danseplass på denne delen av turen, knapt nok plass til en person faktisk! På begge sider stuper fjellet ned i bratt ur og dype daler. Jeg har visst mistet helt høydeskrekken for det å stå på den tynne eggen å titte over kanten gjorde meg svært lite. Det er egentlig bare fascinerende og pirrende. Kanskje jeg må begynne med basehopp? Foreløpig holder det med litt tåke på fjellet for at jeg kjenner at jeg lever så basehopp får eventuelt bli hvis jeg skulle miste livsgnisten fullstendig ;)

Romsdalen ga mange inntrykk og erfaringer, det er et sted man antagelig kan bruke år på å utforske. Det er et eldorado for diverse frilufts aktiviteter og hadde jeg hatt flere år på tur så hadde jeg nok blitt en god stund til. Lært meg å klatre skikkelig og endelig blitt Fjelldronning! Syv av toppene i Romsdalen må klatres for å få denne jeve tittelen. Men det er nok i tøffeste laget for en nybegynner som meg. Jeg kommer tilbake når jeg har blitt en erfaren fjellklatrer! Ps! Det er mulig lokalkjente river seg i håret når jeg kaller alt for Romsdalen, men jeg kan ikke de rette betegnelsene så det får duge..Jeg vet i allefall at jeg har vært i Møre og Romsdal fylke;)

Nå venter Trollheimen på meg og deretter går ferden nordover og mot svenske grensa. Tiden er snart inne for å gå flere mil enn jeg har gjort tidligere. Men først en runde i litt annet, men sikkert vel så vakker natur i Trollheimen!