Vakre Vassfaret - ukestur

Jeg har jo skrevet at jeg vil fortelle litt om mine tidligere turer i påvente av nye eventyr, så her kommer litt fra fjorårets Vassfaret tur!

Bildet tatt av Edvin Bakker, en god kamerat av meg og en
 dreven hobby fotograf :)

I oktober 2014 dro jeg og malamuten Kayaq på ukestur til Vassfaret. Vassfaret er en dal som ligger mellom Hallingdal og Hedalen i Valdres. Det er et sagnomsust området hvor både bjørn og ulv har vandret fritt i mange hundre år. Fortellinger skrevet av Mikkjel Fønhus, om slagbjørnen Rugg, blir fremdeles fortalt med stor innlevelse og entusiasme! Det er også skrevet diverse historier om gjenferd, som etter grusom død, går igjen på de gamle husmannsplassene. Disse spøkelses historiene vokste jeg opp med. På hver Vassfaret tur ble det fortalt en ny og mer blodig historie. Vi avsluttet så klart kvelden med å gå opp til Vassfarplassen, en av de gamle husmannsplassene, kl 24 på natta. Det endte stort sett med noen voldsomme hyl som ble avsluttet i latteranfall ;)
Pappa tok med lille søstera mi og meg, pluss venninner av oss på årlige turer til Vassfaret, ofte på høsten slik at vi kunne fyre skikkelige bål, det var skikkelig mørkt og skikkelig skummelt! Jeg har altså vært en del i Vassfaret tidligere, men går ikke lei av den grunn. Det er et fantastisk området som i dag er vernet. Det er ikke lengre store stammer av ulv og bjørn, men en og annen brunbjørn holder visst til i Vassfaret ennå, i følge lokalbefolkningen. Ellers er dyrelivet rikt, dalene dype og området vått, som navnet tilsier. Det er mange myrer, elver, små og store vann i Vassfaret. Men det er også en del stier som er forholdsvis tørre å gå på. Jeg kommer tilbake til dette senere, først skal jeg begynne på dag 1, dagen vi ankom Vassfaret en nydelig høstdag i Oktober.

Dag 1
Vi hadde kjørt i rundt fire timer, og iveren var til å ta å føle på i bilen, da vi kjørte inn på grusveien som fører oss inn til Nevlingen. Kayaq hadde satt seg opp og kikket spent ut av vinduet hele den lange grusveien. Jeg parkerte bilen, lukket opp døra å trakk pusten dypt; endelig i Vassfaret igjen! Solen skinte og vi kunne ikke vente med å begynne på turen innover. Kayaq stod å pep mens jeg pakket siste rest i sekken, og så over at alt var med.
Vi startet i god fart og med godt humør, sekken kjentes ikke så verst ut, jeg hadde pakket godt og fått den ned i 17 kg. Kayaq bar sin egen mat i kløv, et morsomt syn for kløv har han båret lite av tidligere! Han satt seg fast i alt mulig og presterte å rulle ned en skråning i full fart, det var visst ikke så lett å få stoppet med dette tunge utstyret på ryggen! Jeg måtte le av han der han fortumlet reiste seg opp og så på meg, hadde han kunnet rødme er jeg sikker på at han hadde gjort det ;) Første etappe var kort ca 6-7 km, men tung var den allikevel for det var kraftig stigning. Jeg tenkte som vanlig når jeg karret meg høydemeter for høydemeter oppover, "jeg skulle ha trent mer!" Svetten sildret og pusten gikk tungt, men jeg vet jo at når høydemeterne er passert, da kommer den virkelige belønningen!

Lille fjellvann, vår første leirplass. 

Jeg ble ikke skuffet denne gangen heller, lille fjellvann, vår første leirplass, lå stille og fredelig foran oss. Jeg slo opp teltet og ordnet litt rundt på leirplassen, mens Kayaq jaktet på lemmen. Han var så stolt når han fikk tak i en, viste den frem og greier! Han spiste opp hele dyret, men det falt nok ikke så veldig i smak for det ble med det ene. De stakkars andre små som ikke rakk å gjemme seg, ble bare drept og forlatt i jakten på neste offer.

Hardt skadet!

Jeg var ikke spesielt lysten på lemmen til lunsj, så jeg bestemte meg for å ta et knekkebrød. Dette ble med livet som innsats (i alle fall fingeren)! Jeg hadde akkurat fått meg nye kniv og hadde omtrent ikke fått den opp av slira før uhellet var ute. I det jeg skulle til å dra kniven ut av slira, tenkte jeg: "nå holder jeg dumt, dette kommer til å gjøre vondt!" Og det viste jeg å stemme, det var bare for seint å stoppe bevegelsen. Et kutt ble det, men heldigvis så var det ikke livstruende ;) Dessuten så er ikke dette første gang jeg klarer å skjære meg på en kniv, jeg har nok et litt dårlig forhold til disse skarpe gjenstandene! Jeg fant frem førstehjelpspakken og tenkte at nå er alt som det pleier...

Det var litt for tidlig å roe seg helt ned og formen var på topp etter litt mat i kroppen. Jeg bestemte meg for å gå en tur bort til Nevlingkollen, en fjelltopp med utsikt over dalen. I det jeg kom opp i høyden, så utover de mektige fjellene og den endeløse naturen, så begynte tårene å trille helt av seg selv. Jeg var ikke trist, men fikk en overveldende følelse av hvor liten og ubetydelig jeg er i den store sammenhengen. Naturen er så mektig, så vill og så vakker! Den fortjener mer respekt enn det vi gir den til tider. Jeg gikk altså rundt oppe på snaufjellet, tårene trillet, mens smilet fremdeles hang fast i munnvikene. Den følelsen og roen jeg finner i slike øyeblikk, er ubeskrivelig, den må oppleves. Jeg finner den kun i naturen og aldri hvis jeg er sammen med noen andre. Jeg tror at når du er helt alene så er du også fri til å føle alle dine egne følelser. Ingen hensyn du må ta, ingen som forstyrrer, du er helt fri! Når du vet at det er langt til andre mennesker, du ikke har dekning på tlf og naturen er den som bestemmer, da blir følelsene forsterket for min del og jeg kan la meg skli helt og fult inn i dette. Men ikke misforstå, jeg liker å gå på tur med andre mennesker også, jeg er bare ikke avhengig av det :)

Solen begynte å bevege seg ned mot horisonten og gradene sank merkbart. Vi kom oss ned til leiren igjen, fyrte et lite bål og spiste real turmat til middag. Mørket senket seg og vi krøp inn i teltet. Kayaq, den store bamsen av en hund, skal ikke ligge utenfor teltet nei! Han ligger inni teltet og helst oppå liggeunderlaget mitt. Jeg synes det bare er koselig, så lenge han deler litt med meg ;) Jeg får jo masse varme av han også, jeg tror ikke jeg har fryst på beina en gang i løpet av alle nettene på tur.


Dag 2
Natten var ganske grei, litt av og på med søvn. Jeg lå visst på en stein som ikke var spesielt behagelig. Det er jo ikke vanskelig å tenke seg til akkurat, men valg av teltplass bør være uten stein for en best mulig natt! Jeg må nok sjekke litt nøyere neste gang.. I tillegg hadde været bestemt seg for å bråsnu, fra sol og idyll til sludd og vind. Jaja, det er nok en gang bevist at det ikke er jeg som bestemmer! Jeg måtte kjapt ut av soveposen for et "do" besøk, men fant fort veien ned i varmen igjen. Jeg må si at jeg ikke gledet meg til å begynne på turen over fjellet i sludde vær. Kaffe og vann til havregrøten ble kokt fra soveposen, på primus inne i forteltet. Det smaker så godt med kokekaffe på tur, det er et must å ha med!

Frokosten ble fortært og ned-pakking av leieren stod for tur. Teltet var helt iset ned, jeg fikk ristet av mest mulig så teltet ikke var kliss vått når jeg pakket det ned. Før jeg gikk peilet jeg kursen med kompasset og studerte kartet nøye. Det skal nevnes at jeg ikke er en kløpper på kart og kompass, dette er første turen hvor jeg virkelig har hatt bruk for dette. Men jeg tenkte som så at hvis man klarer å peile ut en retning og gå i denne retningen så kan det vel ikke gå så galt. Det stemte litt, men det er visse andre faktorer som spiller inn, fikk jeg vite litt senere på turen. Det hører også med til historien at jeg var avhengig av kart og kompass for å finne veien, jeg var overhodet ikke kjent i det området jeg gikk i, på deler av denne turen. Jeg har vært mye i Vassfaret, men aldri gått på fjellene som omkranser dalen. Det gjør jeg for første gang på denne turen.

Turen over fjellet ble som forventet, med sludd og vind. Men jeg koset meg og det gjorde Kayaq også, han skulle leke i hver snøflekk han fant! Ganske underholdende å se på var det i alle fall, han hadde jo fremdeles kløv på ryggen og selv om han var blitt litt mer vant til den, så var den jo ganske i veien når han skulle leke ;)
Vi ankom Sørbekksæter rundt kl 13. Jeg hadde egentlig planlagt å slå leir ved et lite vann her, men det var jo alt for tidlig. Jeg prøver meg litt frem på denne turen, jeg viste ikke helt hvor langt jeg kunne gå med tung sekk i terrenget. Jeg la heller opp dagsetappene litt korte slik at jeg følte mestring isteden for å føle nederlag. Jeg bestemte meg i hvert fall for å gå videre og etter et tips fra en lokalkjent som vi traff, så la jeg om ruta litt. Nå var vi midt i et hyttefelt og skulle bare igjennom dette, til enden av en grusvei også var vi ved Svarttjern hvor det gikk videre sti over til Støren. På kartet så det veldig enkelt ut, det var jo bare to grusveier å velge mellom så det skulle gå greit. I virkeligheten var hyttefeltet bygd ut og det var langt flere grusveier. Det endte med litt feiltråkking, men til slutt fant vi den riktige veien og Svarttjern. Det var da begynt å mørkne så jeg bestemte meg for å slå leir.

Allerede på dag to så var utstyr og klær ganske vått, mye myr og vått vær er ikke bare stas! Ikke var det lett å få til noe stort bål heller, i hvert fall ikke i dette fuktige myr området. Det lille jeg fant av ved var nokså fuktig, men det ble jo et lite bål som ga nok varme til at jeg ble sittende en stund å se inn i flammene. Det er noe helt eget ved å sitte sånn å la seg trollbinde av flammene, det skaper en slags ro og tid til å tenke, en form for meditasjon om du vil. Jeg brukte denne tiden til å tenke på dagen som hadde gått. Alt i alt synes jeg det hadde gått ganske bra. Det at jeg surret litt med veien var egentlig bare bra, da fikk jeg jo den erfaringen! Det var jo ikke akkurat fare for liv og helse å gå seg bort i et hyttefelt med masse folk. Men jeg er ikke glad i å være usikker på hvor jeg er, den frykten sitter nok ganske dypt. Jeg husker jeg gikk meg bort som liten, bare i skogen nær hjemme, men allikevel fant jeg ikke veien hjem. Jeg gikk i noe som føltes som en evighet og ble bare mer og mer redd, til slutt var jeg så redd og sliten at jeg kastet opp. Jeg ble heldigvis funnet av en jogger som tok meg med til kjente omgivelser. Jeg kjenner igjen den følelsen den dag i dag, hver gang jeg surrer litt med veien. Det skjer jo forsåvidt ganske ofte, jeg eier jo ikke retningssans! Det er så ille at jeg nesten går meg vill på det lokale kjøpesentret, jeg kommer ut av en butikk og må stoppe å tenke meg om for å vite hvilken vei jeg kom fra.. Men å gå på tur alene midt i villmarka, det skal jeg! Det handler om å utfordre seg selv har jeg hørt ;)

Bålet ble til glør og jeg krøp ned i soveposen med Kayaq godt plassert i fotenden.



Dag 3 (siden kalt helvetes dagen)

Morgentryne.. MÅ HA KAFFE!

Jeg våknet med en kaktus i halsen, fuktig utstyr og kraftig sludde vær på utsiden av teltet. En tung morgen med andre ord.. Men jeg ville jo ha en utfordring og det hadde ikke blitt så utfordrende med sol og fint vær en uke! Jeg lagde meg frokost og lå en stund i teltet. Primusen ga god varme så det var ganske behagelig å ligge der inne. Jeg funderte litt over hva man gjorde med dette fuktige utstyret, teltet kom jo til å være kliss vått inni når jeg slo det opp igjen, nå som jeg måtte pakke det ned vått. Soveposen kom jo heller ikke til å bli mindre fuktig. Jeg kom på et klipp av Lars Monsen jeg hadde sett tidligere, jeg tror han var på vei mot Nordkapp fra et eller annet sted. Han slo i hvert fall opp et søkk vått telt, hvor han måtte tømme ut så så mye vann som mulig og en sovepose han sikkert kunne ha vridd opp! Jeg antok at det nok var en del av turen å ha noen ubehagelige netter med vått utstyr, men jeg kjenner at det blir en stund (om noen gang) til jeg går smilende ned i en våt sovepose slik som Monsen gjorde!

Lite variasjon i kosten,
men havregrøt er godt!

Det var ikke annet å gjøre enn å komme i gang med dagens etappe, vi
skulle over til Strøen i dag. Strøen er en større innsjø nord for Vassfaret dalen. Det ligger en del hytter i området rundt Strøen, men over fra Svarttjern, hvor vi nå befant oss, så det ganske øde ut. Det så også ut som det var mye myr områder så jeg dro på meg regnbuksa med en gang.
Vi skulle følge en sti hele veien i følge kartet, en grei etappe tenkte jeg. Men etter en times tid så delte stien seg og den stien jeg skulle gå forsvant inn i en myr og dukket ikke opp igjen så vidt jeg kunne se. Jeg stod en liten stund å funderte om jeg skulle gå over myra og følge kompasskursen eller om jeg skulle følge den fine og godt merkede stien videre. Det ble stien videre. Jeg viste hvor på kartet jeg var og peilet derfor ny kurs, den nye stien førte over til Strøen den også. Jeg gikk en stund til, fulgte nøye med på kartet, terreng og kart stemte bra overens. Jeg hadde peilet kompasskursen frem til et tydelig skille på stien og når jeg kom dit skulle jeg peile ny kurs på Strøen. Dette gikk ikke som planlagt! Jeg vet ikke hva som egentlig gikk galt, men når jeg peilet ny kurs så skulle jeg rett frem, det vil si rett inn i en fjellvegg.. Jeg ble da stående å fundere en stund, og når jeg fant ut at jeg skulle ta stien som gikk mest nordover så forsvart også denne stien. Jeg prøvde å komme meg litt opp i høyden så jeg fikk oversikt, men så klart ble det jo tåke innen jeg kom meg opp på en topp! Jeg så altså svært lite, men kunne skimte et vann i den retningen jeg trodde jeg skulle. Jeg måtte bare gå til det vannet og prøve å kjenne igjen formen på det så jeg fant ut hvor på kartet jeg var. Ned til dette vannet var det bare myr og ikke noe sti. Jeg hadde støvlene fylt med vann og regnbuksa var like våt inni som utenpå, pluss at det regnet hele tiden, jeg frøs med andre ord! Vannet jeg kom til var egentlig ganske lett å kjenne igjen på formen, men på dette punktet så var jeg så usikker på mine egne avgjørelser at jeg ikke klarte å tro på at jeg viste hvilket vann jeg var ved. Jeg ble ganske glad da jeg oppdaget at jeg hadde litt dekning på mobilen. Opp med GPSèn! Det tok såååå lang tid å få lastet ned noe som helst av kart så jeg ikke trodde det kom til å gå. Jeg tok heller en tlf til pappa for litt oppmuntring og det hjalp stort :) Han er jo alltid positiv! Jeg pleier å være ganske så positiv jeg også, men akkurat der og da så var humøret så og si på bunnen. Med en oppmuntrende tlf og en pose med rett i koppen suppe så var jeg ved bedre mot, og jammen hadde ikke kartet lastet seg inn også! Da var det ikke tvil om hvor jeg var og selv om jeg hadde gått litt tilbake mot utgangspunktet så lå jeg ikke dårlig an i forhold til dagens mål. På`n igjen!
Det skulle gå stier fra dette vannet, men de forsvant i hytt å gevær så jeg ga f i alt som var i nærheten av å bli kalt en sti. Det ble kun kompass kurs heretter! Ironisk nok så gikk jeg da rett på en fin sti som førte oss et godt stykke mot Strøen..
Etter helvetes mye tråkking på dritt føre og i dritt vær så kunne jeg til slutt skimte Strøen i det fjerne. Det kjentes ut som jeg ble 10 kg lettere, endelig kunne jeg se målet for dagen! Nå kunne jeg ikke bomme! Vi trasket rett ned en skråning og traff en grusvei. Mens jeg smilende trasket nedover grusveien, med svømmebasseng i skoene og søkk våte klær, så begynte jeg å tenke på natten jeg hadde i vente. Den var vel ikke noe å smile av akkurat, kliss vått og kaldt.. I det jeg tenkte dette så gikk vi forbi et fint lite tre skilt på siden av veien, Fønhuskoia stod det. Fønhuskoia..det hørtes da kjent ut, tenkte jeg. Når hjernen endelig begynte å virke så husket jeg at dette var jo at dette var en av turistforeningens hytter! Håpet om en natt inne i varmen satte seg som en liten flamme i magen, jeg hadde tross alt hentet ut nøkkel til turistforeningens hytter før jeg dro. Vi nærmest løp nedover stien mot hytta, spent på om det var noen der, om jeg kom inn med nøkkelen, hvordan hytta så ut osv. Det var ikke bare èn tanke som løp løpsk! Men samtidig måtte jeg prøve å ikke håpe for mye, det fantes jo muligheter for at natten allikevel måtte tilbringes i vått telt.
Fønhuskoia er en flott, nybygd hytte, jeg ble overrasket over størrelsen og standarden. Spenningen var stor da jeg fikk frem DNT nøkkelen og puttet den inn i den røde boksen på veggen, jeg vred om og jammen lå det ikke en nøkkel som passet til døra der! Fantastisk!!
Resten av kvelden ble tilbragt foran peisen med alt av utstyr og klær hengende til tørk på tørkerommet. Det var helt utrolig deilig å slippe den natten ute, en stor takk til turistforeningen!
Men selv om jeg var fryktelig glad for å være inne så hadde jeg også tanker om nederlag og dårlig avgjørelser. Jeg prøvde igjen å tenke positivt: det er jo gode erfaringer å ta med seg, neste gang går det bedre. Men det hjalp lite den kvelden, jeg måtte bare skyve tankene unna å lese en bok isteden.
Kayaq hadde nok hatt en slitsom dag han også, våt, tung kløv og tungt terreng. Han lå rett ut og snorket hunderommet ;)

Dag 4

Våknet til ny snø på torsdagen :)

Etter en god natts søvn i seng og frokost inne i varmen, måtte turen fortsette. Jeg må innrømme at jeg godt kunne tenke meg å bli en natt til, jeg hadde tid til det for brusdags gjestene kom ikke før på fredag. Men staheten lenge leve, jeg hadde jo ikke dratt til Vassfaret for å ligge på hytte!
Jeg må kanskje forklare det om bursdags gjester. Jeg hadde bestemt meg for å feire bursdagen min i Vassfaret. Planen var egentlig at den skulle forbigå i stillhet og ensomhet i de dype skoger, men sånn ble det altså ikke. Jeg fikk en lysende idè om at jeg kunne benytte anledningen til å få vist frem vakre Vassfaret og invitere til en litt annerledes bursdag! Jeg hadde ikke store forventninger om at det kom til å bli fryktelig mange som kom, det er tross alt fire timer å kjøre, en times gåtur inn til leirplassen og soving ute i telt. Responsen var overraskende, vi ble ni stykker, både venner og familie!

Det var en enkel etappe fra Strøen og ned til møllene, hvor jeg skulle tilbringe et par netter. Været var noe bedre, det regnet/sluddet i alle fall ikke! Humøret var på topp og jeg gledet meg til å komme frem til møllene og til å møte de andre på fredag. Kroppen var ikke helt fornøyd med at jeg absolutt skulle bære på det dråget av en sekk og høyre bein var noe uenig i at vi måtte gå, men det var ikke verre enn at det gikk an å overtale dem til å bevege seg en stund til. Jeg gikk å tenkte på turen fra Kiruna til Senja, som jeg skal gå nå til høsten. Kom jeg til å klare det? Jeg synes jo egentlig at det holdt med en uke ute i villmarka..Og hvis kroppen ikke likte fire dager med sekk, hvordan skulle det da gå med flere uker? Dette er spørsmål som jeg sitter med ennå, og den ene turen har jo blitt til 5 stk turer og 6 måneder på tur! Har jeg tatt meg vann over hodet? Jaja, bare en måte å finne ut av det på: dra på tur! Det blir som det skal, det er det som er så trygt å tenke på :)

Møllene :)

Jeg ankom møllene tidlig på ettermiddagen, glad for å være i kjente trakter. Det er her vi har vært  mye når jeg var yngre. Møllene er to gamle tømmer koier som ligger ved en elv hvor det tidligere har vært mølle drift. Disse små koiene er ikke mer enn vegger, tak og gulv. Man ligger akkurat tre stykker i bredden på gulvet, man skal være ganske liten for å stå oppreist inne og man kan ikke regne med at det er noe varmere inne enn ute. Det er ingen mulighet for oppvarming inne i koia og døra er noen skjeve planker som tetter åpningen på midten. Det er altså bare et mer stabilt telt. Men jeg stor trives der! Det er så flott å komme inn i den lille koia, kjenne den gode lukten av gammelt tømmer, høre elven bruse på utsiden og se på alle minnene som er risset inn i veggene. Hytteboka må jo også åpnes, se hva andre har gjort i denne flotte dalen og lese hva jeg skrev ved forrige opphold.

Tørking av sko på bål :)

Resten av den dagen gikk med til å finne ved, lage et skikkelig bål, spise middag og slappe av rett og slett! Kayaq synes også det var helt greit å ta en pause nå, han hadde krøllet seg sammen til en ball og lå et stykke unna bålet. Det er utrolig deilig med malamute rasen, de er så selvstendige. Jeg trenger ikke bekymre meg for Kayaq, han klarer seg selv. Hvis han ligger for seg selv så er det fordi han ønsker det, han trenger ikke konstant oppmerksomhet og beskjeder. Han er så enkel å grei å ha med seg, han gir selskap, trygghet og ikke minst varme om natten :) Jeg er veldig glad for at jeg har fått låne han, det hadde nok ikke blitt det samme med min hund Jenny. Hun er en staffordshire bullterrier som krever en sofa å ligge i, peis for å holde varmen og helst et fang å sitte på 24 timer i døgnet. Ingen tur hund med andre ord! Men hun er verdens snilleste og søteste lille hund, også passer hun perfekt i hverdagen hvor det er mye som skjer med full jobb, studier og andre fritidsaktiviteter.

Det ble tidlig kvelden på oss denne dagen. Det å krype inn i koia, ned i soveposen og ligge å høre på bruse lydene fra elva, er noe av det beste jeg vet. Akkurat da er jeg tilfreds med livet, jeg trenger ikke mer. Gi meg et hardt tregulv, et liggeunderlag og en sovepose så har jeg det som plommen i egget ;)
God natt!



Fredag til søndag = BURSDAGS FEIRING!!

Fredag ettermiddag ankom de to første gjestene. Det var stor gjensynsglede, jeg hadde jo ikke snakket med mennesker på noen dager og jeg er egentlig ganske så sosial. Kayaq, som hadde fått øra proppet full av skravling i 5 dager, var glad for avlastning! Alex og Rino, som de heter, hadde med seg både øl, god middag og gitar, stor stas! Vi lå ved møllene den natten, dagen etter måtte vi flytte leiren for da ble vi for mange til å være på møllene.
Lørdag morgen gikk med til å ordne ny leirplass ved nedre grunntjern. Der skulle det være plass til både lavvo og to telt, pluss at det var en super bålplass nede ved vannet. Været var ikke helt på vår side i dag heller så vi måtte til med presenning over bålplassen, men det ble jo riktig så koselig! De seks siste gjestene kom med enda mer god mat og drikke, til og med en liten flaske Jack Daniels til bursdagsbarnet! Stemningen var upåklagelig, alle stor koset seg rundt bålet med sodd til middag, god drikke, allsang og gitar spill til seint på natten. Min 26 årsdag kommer til å sitte klistret som et av de beste minnene jeg har, i lang, lang tid :) Er ikke det meningen med livet da? Skape slike øyeblikk som du kan se tilbake på? Om ikke det er hele meningen med livet, så er det i alle fall ikke bortkastet tid ;)

Nedre Grunntjern - Tatt av Edvin Bakker

På bommen inn til Vassfaret, hang denne boka. En bursdagsgave til meg fra en familie som har bodd i en tømmerkoie i Vassfaret et helt år! En kjempe flott gave :)