Planlegging sa du?

Her går det en kule varmt om dagen så blogg skriving har det blitt lite av. Jeg har prioritert nattesøvnen, eller rettere sagt: nattesøvnen har prioritert meg! Jeg har ikke hatt mye til valg, øya glir igjen uansett hvor mye jeg prøver å overbevise meg selv om at jeg ikke er trøtt, ikke i det hele..zzz... Det som gjør at døgnet har alt for få timer, er disse studiene. Jeg studerer grunnfag medisin i tillegg til en full jobb i turnus. Og nå er det jo sånn at jeg føler jeg må trene frem til jeg skal på tur, det har jeg jo ikke tid til. Det går kun i studier, trening, tur med bikkja og jobb, hver dag. Jeg har to eksamener i mai, begge i anatomi og fysiologi. Det er spennende stoff, men veldig mye å huske!
Jeg synes både studier og trening er kjempe gøy (ja, det ER sant!), men skulle jo så klart hatt mer tid til det. En annen ting jeg skulle hatt mer tid til er planlegging av tur. Med andre ord så er jeg stresset og føler at dagene ikke strekker til, men på en annen side så er jeg jo glad dagene ikke er lengre for jeg sovner jo som en stein på kvelden!

Drømmer meg av gårde på tur.. Fra tur til Trolltunga i sommer 

Det som skjer med meg når jeg stresser er at tankene spinner konstant, jeg er så langt ifra det å leve i nuet som det går an å få blitt. Jeg klarer ikke en gang konsentrere meg om å holde en samtale med andre mennesker. Jeg merker at jeg svarer, nikker og smiler, men jeg er langt ifra tilstede i det som blir sagt. Noen ganger så oppfatter jeg det selv, at jeg er et helt annet sted, jeg prøver å ta meg sammen, men lykkes sjelden. Jeg blir bare bekymret for om det syns på meg, kan man se at jeg ikke følger med? Det er ikke det at samtalen nødvendigvis er uinteressant, det er bare for vanskelig å følge med når jeg har så mange andre tanker. Det har i alle fall endt med at jeg ikke har tatt spesielt mye kontakt med noen i det siste, jeg holder meg for meg selv i min egen lille boble. Det er jo for så vidt greit for jeg responderer ikke bra på det jeg oppfatter som forventninger når jeg er i disse periodene. Jeg tror at alle forventer noe av meg, noe jeg ikke rekker eller har lyst til. Jeg kan ikke forstå at ikke alle ser at jeg ikke har tid! Jeg vil jo bare være i fred. Dette er min oppfatning av et hyggelig spørsmål som "kommer du innom på kaffe en dag?" Fornuften vet at det absolutt ikke er vondt ment å spørre meg om dette, men følelsene og tankene er ikke fornuftige, de sier "det forventes at du kommer, noen blir skuffet om du takker nei. Du strekker ikke til!"
Men tror jeg virkelig at jeg er så viktig i andres liv at de kommer til å få dagen sin ødelagt hvis jeg ikke kommer på kaffe? Nei, når jeg tenker meg om så er nok ikke det tilfellet. Heldigvis! Jeg kom på noe som en kamerat av meg sa en gang, det var noe sånt som: i mitt liv er det jeg som er viktigst, men det vil ikke si at jeg er viktigst i alle andres liv.

Midnatt sol i Finnmark 

Det er jo klart at jeg synes mitt tur prosjekt er helt unikt og fantastisk, det betyr en hel haug for meg! Men jeg må jo klare å ha forståelse for at det ikke er det eneste alle dere andre tenker på.
Disse tankene har igjen ført til tanker om hvorfor jeg skal dra på denne turen. Når jeg lager så mye oppstyr og ikke minst forventninger til meg selv så er jeg redd for å minste fokus på utgangspunktet. Jeg har måttet finne igjen min virkelige motivasjon og oppriktige glede ved å utføre denne turen. Mitt opprinnelige utgangspunkt var at jeg ville flykte. Jeg lærte heldigvis hvordan jeg kunne velge å leve et liv jeg er fornøyd med, før jeg fikk flyktet vekk fra smerten som kommer med utvikling. Og i min utvikling ville jeg fremdeles dra på denne turen, ikke for å flykte, men for å oppleve. Dette har igjen utviklet seg til at jeg ikke bare vil oppleve, men jeg vil lære å kjenne meg selv. Jeg vil finne meg selv, for å si det på en måte som får dere lesere til å himle med øya ;) Men det er sannhet i det, jeg aner ikke hva jeg vil med livet. Jeg oppfylte alle de målene/ønskene jeg hadde som liten, for flere år siden. Jeg fikk den jobben jeg hadde sett for meg, jeg kjøpte det huset jeg hadde sett for meg, jeg hadde mine egne hester hjemme på gården. Men det er et slag i trynet når man opplever at det ikke er i nærheten så idyllisk som det jeg tenkte det skulle bli. Og hva skulle jeg finne på nå? Jeg hadde ikke flere mål her i livet og jeg var ikke mer enn 23 år, hva med resten? Det er tydeligvis veldig viktig for meg å ha noe å strekke meg etter, jeg går fort lei hvis det ikke er utfordrende og gir utvikling. Det å finne ut av hva jeg skulle videre i livet var ikke lett, det tok tid og bød på mye tankebry. Jeg måtte legge om noen holdninger, jeg måtte se muligheter og ikke begrensninger. Jeg har langt i fra kommet til noe beslutning om hva jeg skal bruke resten av livet på, heldigvis! Jeg har vel slått meg til ro med at jeg ikke trenger å planlegge og kontrollere alt. Men for all del, jeg må snakke hardt til meg selv stadig vekk! Det er vanskelig å finne balansen mellom det å leve her og nå og det å ha mål for fremtiden. Vanskelig for meg i alle fall, jeg liker jo å planlegge alt ned til minste detalj, tenke og analysere alle mulige utfall. Det er en fordel på jobb når det skal utarbeides pleieplaner med mål, tiltak, begrunnelser og refleksjoner, men i selve livet så fører det til at jeg lever i fremtiden og glemmer å puste i hverdagen. Men som min bestekompis og jeg ofte snakker om: Vi kan ikke gjøre noe med problemet, hvis vi ikke er bevisst på hva som er problemet!
Jeg var i bursdag til niesa mi her om dagen og der var det ei som sa til meg at jeg var heldig som hadde noe jeg brant for, noe jeg virkelig ønsket. Det var en ny tanke for meg. Ja, jeg er vel kanskje heldig som har det. Note to self: Sett pris på ditt engasjement!

Manager ;)

Nå har jeg skrevet meg helt bort fra utgangspunktet som var å informere om at planlegging av tur går noe tregere enn jeg kunne ønsket, men at det begynner å forme seg en plan. Jeg har fått hjelp av søsteren min til å planlegge hvordan jeg skal kunne frakte meg, utstyr og hund fra sted til sted. Jeg har jo bil med meg for å komme meg hit og dit, men jeg skal jo gå lange strekker også, fra sted til sted. Jeg må enten få hentet bilen der hvor jeg parkerte den eller jeg må parkere den ved sluttpunktet og frakte meg selv ++ tilbake til startpunktet for så å gå turen. Det krever mye planlegging for å få dette til å gå i hop. Jeg har jo vurdert å drite i hele bilen og kun ta tog og buss, men problemet er jo at det kan være verre å komme seg til litt avsides liggende steder uten bil. Dessuten skal jeg jo langt nord etterhvert og dit går det ikke tog. Jeg har foreløpig landet på å ha med bilen (så lenge den går i alle fall), jeg føler jeg har mer frihet og mulighet til å være litt spontan med tilgang på bil. Jeg skal jo tross alt tilbringe mesteparten av halvåret i naturen og ikke i bilen, men den er jo god å ha med. I dag fikk jeg også kartene over de områdene jeg skal gå, så nå kan den virkelige planleggingen begynne! Jeg gleder meg skikkelig til akkurat dette, finne ruter,

Nattbordet mitt. Nok av lesestoff:)

hvor langt det er å gå osv.. Jeg har også fått ordnet noen møter med folk som har lokal kunnskap om områdene jeg skal bevege meg i. Jeg har stor tro på å snakke med de som er kjent isteden for å prøve å finne ut alt på egenhånd. Jeg vil jo ha en best mulig tur med minst mulig uventede overraskelser så jeg prøver å skaffe meg det jeg kan av kunnskap. Det går mye i lesing av diverse natur bøker og utallige gjensyn med pakkelister fra diverse bøker og blogger. Jeg vil skrive mye mer om planleggingen når jeg kommer i gang, men foreløpig så er det mye studering og trening det går i. Det er jo begrenset hvor mye det går an å skrive om det, men det er vel så viktig for å få en vellykket tur tror jeg :)