Frøken Strange: Avkobling i hverdagen

Hverdagen har igjen innhentet meg etter noen deilige dager i Røros. Det er noe rart med det der, hver gang jeg drar bort så hoper det seg opp med ting som står på "haste lista" når jeg kommer hjem igjen! Dermed blir hverdagen ekstra tung og savnet etter å dra ifra alt enda større.. Men tanken på at turen min nærmer seg med stormskritt, gjør hverdagen noe mer lystig!

Jeg har altså vært i Røros, nærmere bestemt Tufsingdalen, i anledning Femundløpet! Stor stas var det denne gangen også, beundringen for de hardbarka kjørerne og hundene ble ikke mindre etter årets (halve) Femundløp! Det begynte bra i Røros sentrum på fredag, usedvanlig varmt med opptil flere pluss grader, sol og et yrende liv i de små koselige gatene. Stemningen var avslappet, alt var i rute, og ivrige hundespann suste gjennom gata i sentrum med smilende og vinkende kjørere. Det var reine idyllen der vi stod og lot oss imponere av alt utstyr, tau og diverse som måtte til for å kjøre hundespann! Vi burde nok ha skjønt at noe var i gjerdet for så idyllisk kan det da ikke være..? Vi hadde vel en anelse om at idyllen tok slutt når vi så værmeldingen for de neste dagene.

Liv i Røros

Natt til lørdag begynte det å blåse opp og søndag våknet vi til at Femundløpet var avlyst på grunn av vinden. Det hadde vært svært så dramatisk ute i sporet, tre kjørere hadde forsvunnet og en snøskuterkjører fikk de heller ikke kontakt med. Det ble da vurdert dit hen at det var uforsvarlig å fortsette løpet, vinden og snøføyka var for kraftig. Heldigvis så ble alle funnet i god behold søndag morgen.
Men det finnes noen garva karer der ute! Lørdag, når stormen herjet, skuterkjørerne satt fast på utedassen og alle løyper hadde forduftet, da kom legenden Robert Sørlie gående foran hundene og forbi skutergutta på vei mot orkelborgen! Skikkelig hardhaus!

http://www.femundlopet.no/nyheter/sitter-fast-pa-dass

Her er helten! Ser jo at han vinker til meg?!

Selv om løpet ble avlyst så satte ikke det noe demper for hytteturen, vi hadde jo fått sett både starten i Røros og Monsen på første sjekkpunkt. Jeg er jo så klart helt overbevist om at Lars Monsen vinket og smilte til meg, og bare meg, ved sjekkpunkt Tufsingdalen! Helt starstruck altså! Min store helt! Nå skal det sies at jeg er mektig imponert over alle kjørerne, Sigrid Ekran er jo en skikkelig hardhaus av ei dame spør du meg! Hadde hun vinket til meg så hadde jeg sikkert blitt like gira ;)

Jeg ble nå litt skuffet av været jeg da. Pluss grader i Røros på vinteren?? Jaja, vinden kompenserte jo for mild været, jeg koset meg stort ute på ski i blåsten! Det skal sies at vinden i Tufsingdalen ikke var like kraftig i kastene som oppe på fjellet, men det var jammen tak i`n allikevel!

Jeg hadde en skitur alene i uværet som ga meg akkurat det jeg trengte: påfyll av energi og påminnelse om hvorfor jeg søker ut i naturen for å finne svarene jeg leter etter.

Når jeg kjenner naturkreftene herje, kjenner hvor liten jeg er i forhold til den mektige moder jord, da kjenner jeg også hvor godt det er å leve. Jeg får en følelse av glede, opprømthet og respekt når jeg får lov å virkelig kjenne naturen på kroppen. Følelsen setter seg i magen som en brusende foss, jeg lukker øynene og trekker pusten godt gjennom nesa, puster ut og slipper alt av bekymringer. Nå lever jeg, akkurat her og nå. Jeg er så nærme og så i ett med naturen som jeg kan få blitt, akkurat i dette øyeblikket.

Kjøreturen hjem fra Røros utartet seg også ganske annerledes enn for et år siden. Jeg nevnte i et tidligere innlegg at det var på kjøretur hjem fra Femundløpet i fjor at jeg virkelig skjønte at jeg måtte ta tak i en del ting. Det var da jeg sakte, men sikkert formet ideen som ikke har latt meg få fred siden, ideen om lange, ensomme dager uten forpliktelser og stress. Jeg tenkte litt på fjoråret når jeg satt i bilen på vei hjem; hvilken forandring som kan skje på et år! Når man får ting litt på avstand er det lettere å forstå og tolke egne handlinger. Jeg har brukt mye av året som har gått på akkurat det. Hvorfor gjør jeg som jeg gjør? Hva er motivet mitt? Hva er det som driver meg? Og hvor dypt i isfjellet mitt sitter frykten for å bryte ut å tørre å gjøre det man drømmer om? Spørsmål har ikke alltid et svar, men jeg har funnet ut at ved å være bevisst og ærlig mot deg selv så kommer forandringene av seg selv. Det er i alle fall sånn for meg.