Planlegging sa du?

Her går det en kule varmt om dagen så blogg skriving har det blitt lite av. Jeg har prioritert nattesøvnen, eller rettere sagt: nattesøvnen har prioritert meg! Jeg har ikke hatt mye til valg, øya glir igjen uansett hvor mye jeg prøver å overbevise meg selv om at jeg ikke er trøtt, ikke i det hele..zzz... Det som gjør at døgnet har alt for få timer, er disse studiene. Jeg studerer grunnfag medisin i tillegg til en full jobb i turnus. Og nå er det jo sånn at jeg føler jeg må trene frem til jeg skal på tur, det har jeg jo ikke tid til. Det går kun i studier, trening, tur med bikkja og jobb, hver dag. Jeg har to eksamener i mai, begge i anatomi og fysiologi. Det er spennende stoff, men veldig mye å huske!
Jeg synes både studier og trening er kjempe gøy (ja, det ER sant!), men skulle jo så klart hatt mer tid til det. En annen ting jeg skulle hatt mer tid til er planlegging av tur. Med andre ord så er jeg stresset og føler at dagene ikke strekker til, men på en annen side så er jeg jo glad dagene ikke er lengre for jeg sovner jo som en stein på kvelden!

Drømmer meg av gårde på tur.. Fra tur til Trolltunga i sommer 

Det som skjer med meg når jeg stresser er at tankene spinner konstant, jeg er så langt ifra det å leve i nuet som det går an å få blitt. Jeg klarer ikke en gang konsentrere meg om å holde en samtale med andre mennesker. Jeg merker at jeg svarer, nikker og smiler, men jeg er langt ifra tilstede i det som blir sagt. Noen ganger så oppfatter jeg det selv, at jeg er et helt annet sted, jeg prøver å ta meg sammen, men lykkes sjelden. Jeg blir bare bekymret for om det syns på meg, kan man se at jeg ikke følger med? Det er ikke det at samtalen nødvendigvis er uinteressant, det er bare for vanskelig å følge med når jeg har så mange andre tanker. Det har i alle fall endt med at jeg ikke har tatt spesielt mye kontakt med noen i det siste, jeg holder meg for meg selv i min egen lille boble. Det er jo for så vidt greit for jeg responderer ikke bra på det jeg oppfatter som forventninger når jeg er i disse periodene. Jeg tror at alle forventer noe av meg, noe jeg ikke rekker eller har lyst til. Jeg kan ikke forstå at ikke alle ser at jeg ikke har tid! Jeg vil jo bare være i fred. Dette er min oppfatning av et hyggelig spørsmål som "kommer du innom på kaffe en dag?" Fornuften vet at det absolutt ikke er vondt ment å spørre meg om dette, men følelsene og tankene er ikke fornuftige, de sier "det forventes at du kommer, noen blir skuffet om du takker nei. Du strekker ikke til!"
Men tror jeg virkelig at jeg er så viktig i andres liv at de kommer til å få dagen sin ødelagt hvis jeg ikke kommer på kaffe? Nei, når jeg tenker meg om så er nok ikke det tilfellet. Heldigvis! Jeg kom på noe som en kamerat av meg sa en gang, det var noe sånt som: i mitt liv er det jeg som er viktigst, men det vil ikke si at jeg er viktigst i alle andres liv.

Midnatt sol i Finnmark 

Det er jo klart at jeg synes mitt tur prosjekt er helt unikt og fantastisk, det betyr en hel haug for meg! Men jeg må jo klare å ha forståelse for at det ikke er det eneste alle dere andre tenker på.
Disse tankene har igjen ført til tanker om hvorfor jeg skal dra på denne turen. Når jeg lager så mye oppstyr og ikke minst forventninger til meg selv så er jeg redd for å minste fokus på utgangspunktet. Jeg har måttet finne igjen min virkelige motivasjon og oppriktige glede ved å utføre denne turen. Mitt opprinnelige utgangspunkt var at jeg ville flykte. Jeg lærte heldigvis hvordan jeg kunne velge å leve et liv jeg er fornøyd med, før jeg fikk flyktet vekk fra smerten som kommer med utvikling. Og i min utvikling ville jeg fremdeles dra på denne turen, ikke for å flykte, men for å oppleve. Dette har igjen utviklet seg til at jeg ikke bare vil oppleve, men jeg vil lære å kjenne meg selv. Jeg vil finne meg selv, for å si det på en måte som får dere lesere til å himle med øya ;) Men det er sannhet i det, jeg aner ikke hva jeg vil med livet. Jeg oppfylte alle de målene/ønskene jeg hadde som liten, for flere år siden. Jeg fikk den jobben jeg hadde sett for meg, jeg kjøpte det huset jeg hadde sett for meg, jeg hadde mine egne hester hjemme på gården. Men det er et slag i trynet når man opplever at det ikke er i nærheten så idyllisk som det jeg tenkte det skulle bli. Og hva skulle jeg finne på nå? Jeg hadde ikke flere mål her i livet og jeg var ikke mer enn 23 år, hva med resten? Det er tydeligvis veldig viktig for meg å ha noe å strekke meg etter, jeg går fort lei hvis det ikke er utfordrende og gir utvikling. Det å finne ut av hva jeg skulle videre i livet var ikke lett, det tok tid og bød på mye tankebry. Jeg måtte legge om noen holdninger, jeg måtte se muligheter og ikke begrensninger. Jeg har langt i fra kommet til noe beslutning om hva jeg skal bruke resten av livet på, heldigvis! Jeg har vel slått meg til ro med at jeg ikke trenger å planlegge og kontrollere alt. Men for all del, jeg må snakke hardt til meg selv stadig vekk! Det er vanskelig å finne balansen mellom det å leve her og nå og det å ha mål for fremtiden. Vanskelig for meg i alle fall, jeg liker jo å planlegge alt ned til minste detalj, tenke og analysere alle mulige utfall. Det er en fordel på jobb når det skal utarbeides pleieplaner med mål, tiltak, begrunnelser og refleksjoner, men i selve livet så fører det til at jeg lever i fremtiden og glemmer å puste i hverdagen. Men som min bestekompis og jeg ofte snakker om: Vi kan ikke gjøre noe med problemet, hvis vi ikke er bevisst på hva som er problemet!
Jeg var i bursdag til niesa mi her om dagen og der var det ei som sa til meg at jeg var heldig som hadde noe jeg brant for, noe jeg virkelig ønsket. Det var en ny tanke for meg. Ja, jeg er vel kanskje heldig som har det. Note to self: Sett pris på ditt engasjement!

Manager ;)

Nå har jeg skrevet meg helt bort fra utgangspunktet som var å informere om at planlegging av tur går noe tregere enn jeg kunne ønsket, men at det begynner å forme seg en plan. Jeg har fått hjelp av søsteren min til å planlegge hvordan jeg skal kunne frakte meg, utstyr og hund fra sted til sted. Jeg har jo bil med meg for å komme meg hit og dit, men jeg skal jo gå lange strekker også, fra sted til sted. Jeg må enten få hentet bilen der hvor jeg parkerte den eller jeg må parkere den ved sluttpunktet og frakte meg selv ++ tilbake til startpunktet for så å gå turen. Det krever mye planlegging for å få dette til å gå i hop. Jeg har jo vurdert å drite i hele bilen og kun ta tog og buss, men problemet er jo at det kan være verre å komme seg til litt avsides liggende steder uten bil. Dessuten skal jeg jo langt nord etterhvert og dit går det ikke tog. Jeg har foreløpig landet på å ha med bilen (så lenge den går i alle fall), jeg føler jeg har mer frihet og mulighet til å være litt spontan med tilgang på bil. Jeg skal jo tross alt tilbringe mesteparten av halvåret i naturen og ikke i bilen, men den er jo god å ha med. I dag fikk jeg også kartene over de områdene jeg skal gå, så nå kan den virkelige planleggingen begynne! Jeg gleder meg skikkelig til akkurat dette, finne ruter,

Nattbordet mitt. Nok av lesestoff:)

hvor langt det er å gå osv.. Jeg har også fått ordnet noen møter med folk som har lokal kunnskap om områdene jeg skal bevege meg i. Jeg har stor tro på å snakke med de som er kjent isteden for å prøve å finne ut alt på egenhånd. Jeg vil jo ha en best mulig tur med minst mulig uventede overraskelser så jeg prøver å skaffe meg det jeg kan av kunnskap. Det går mye i lesing av diverse natur bøker og utallige gjensyn med pakkelister fra diverse bøker og blogger. Jeg vil skrive mye mer om planleggingen når jeg kommer i gang, men foreløpig så er det mye studering og trening det går i. Det er jo begrenset hvor mye det går an å skrive om det, men det er vel så viktig for å få en vellykket tur tror jeg :)

Vakre Vassfaret - ukestur

Jeg har jo skrevet at jeg vil fortelle litt om mine tidligere turer i påvente av nye eventyr, så her kommer litt fra fjorårets Vassfaret tur!

Bildet tatt av Edvin Bakker, en god kamerat av meg og en
 dreven hobby fotograf :)

I oktober 2014 dro jeg og malamuten Kayaq på ukestur til Vassfaret. Vassfaret er en dal som ligger mellom Hallingdal og Hedalen i Valdres. Det er et sagnomsust området hvor både bjørn og ulv har vandret fritt i mange hundre år. Fortellinger skrevet av Mikkjel Fønhus, om slagbjørnen Rugg, blir fremdeles fortalt med stor innlevelse og entusiasme! Det er også skrevet diverse historier om gjenferd, som etter grusom død, går igjen på de gamle husmannsplassene. Disse spøkelses historiene vokste jeg opp med. På hver Vassfaret tur ble det fortalt en ny og mer blodig historie. Vi avsluttet så klart kvelden med å gå opp til Vassfarplassen, en av de gamle husmannsplassene, kl 24 på natta. Det endte stort sett med noen voldsomme hyl som ble avsluttet i latteranfall ;)
Pappa tok med lille søstera mi og meg, pluss venninner av oss på årlige turer til Vassfaret, ofte på høsten slik at vi kunne fyre skikkelige bål, det var skikkelig mørkt og skikkelig skummelt! Jeg har altså vært en del i Vassfaret tidligere, men går ikke lei av den grunn. Det er et fantastisk området som i dag er vernet. Det er ikke lengre store stammer av ulv og bjørn, men en og annen brunbjørn holder visst til i Vassfaret ennå, i følge lokalbefolkningen. Ellers er dyrelivet rikt, dalene dype og området vått, som navnet tilsier. Det er mange myrer, elver, små og store vann i Vassfaret. Men det er også en del stier som er forholdsvis tørre å gå på. Jeg kommer tilbake til dette senere, først skal jeg begynne på dag 1, dagen vi ankom Vassfaret en nydelig høstdag i Oktober.

Dag 1
Vi hadde kjørt i rundt fire timer, og iveren var til å ta å føle på i bilen, da vi kjørte inn på grusveien som fører oss inn til Nevlingen. Kayaq hadde satt seg opp og kikket spent ut av vinduet hele den lange grusveien. Jeg parkerte bilen, lukket opp døra å trakk pusten dypt; endelig i Vassfaret igjen! Solen skinte og vi kunne ikke vente med å begynne på turen innover. Kayaq stod å pep mens jeg pakket siste rest i sekken, og så over at alt var med.
Vi startet i god fart og med godt humør, sekken kjentes ikke så verst ut, jeg hadde pakket godt og fått den ned i 17 kg. Kayaq bar sin egen mat i kløv, et morsomt syn for kløv har han båret lite av tidligere! Han satt seg fast i alt mulig og presterte å rulle ned en skråning i full fart, det var visst ikke så lett å få stoppet med dette tunge utstyret på ryggen! Jeg måtte le av han der han fortumlet reiste seg opp og så på meg, hadde han kunnet rødme er jeg sikker på at han hadde gjort det ;) Første etappe var kort ca 6-7 km, men tung var den allikevel for det var kraftig stigning. Jeg tenkte som vanlig når jeg karret meg høydemeter for høydemeter oppover, "jeg skulle ha trent mer!" Svetten sildret og pusten gikk tungt, men jeg vet jo at når høydemeterne er passert, da kommer den virkelige belønningen!

Lille fjellvann, vår første leirplass. 

Jeg ble ikke skuffet denne gangen heller, lille fjellvann, vår første leirplass, lå stille og fredelig foran oss. Jeg slo opp teltet og ordnet litt rundt på leirplassen, mens Kayaq jaktet på lemmen. Han var så stolt når han fikk tak i en, viste den frem og greier! Han spiste opp hele dyret, men det falt nok ikke så veldig i smak for det ble med det ene. De stakkars andre små som ikke rakk å gjemme seg, ble bare drept og forlatt i jakten på neste offer.

Hardt skadet!

Jeg var ikke spesielt lysten på lemmen til lunsj, så jeg bestemte meg for å ta et knekkebrød. Dette ble med livet som innsats (i alle fall fingeren)! Jeg hadde akkurat fått meg nye kniv og hadde omtrent ikke fått den opp av slira før uhellet var ute. I det jeg skulle til å dra kniven ut av slira, tenkte jeg: "nå holder jeg dumt, dette kommer til å gjøre vondt!" Og det viste jeg å stemme, det var bare for seint å stoppe bevegelsen. Et kutt ble det, men heldigvis så var det ikke livstruende ;) Dessuten så er ikke dette første gang jeg klarer å skjære meg på en kniv, jeg har nok et litt dårlig forhold til disse skarpe gjenstandene! Jeg fant frem førstehjelpspakken og tenkte at nå er alt som det pleier...

Det var litt for tidlig å roe seg helt ned og formen var på topp etter litt mat i kroppen. Jeg bestemte meg for å gå en tur bort til Nevlingkollen, en fjelltopp med utsikt over dalen. I det jeg kom opp i høyden, så utover de mektige fjellene og den endeløse naturen, så begynte tårene å trille helt av seg selv. Jeg var ikke trist, men fikk en overveldende følelse av hvor liten og ubetydelig jeg er i den store sammenhengen. Naturen er så mektig, så vill og så vakker! Den fortjener mer respekt enn det vi gir den til tider. Jeg gikk altså rundt oppe på snaufjellet, tårene trillet, mens smilet fremdeles hang fast i munnvikene. Den følelsen og roen jeg finner i slike øyeblikk, er ubeskrivelig, den må oppleves. Jeg finner den kun i naturen og aldri hvis jeg er sammen med noen andre. Jeg tror at når du er helt alene så er du også fri til å føle alle dine egne følelser. Ingen hensyn du må ta, ingen som forstyrrer, du er helt fri! Når du vet at det er langt til andre mennesker, du ikke har dekning på tlf og naturen er den som bestemmer, da blir følelsene forsterket for min del og jeg kan la meg skli helt og fult inn i dette. Men ikke misforstå, jeg liker å gå på tur med andre mennesker også, jeg er bare ikke avhengig av det :)

Solen begynte å bevege seg ned mot horisonten og gradene sank merkbart. Vi kom oss ned til leiren igjen, fyrte et lite bål og spiste real turmat til middag. Mørket senket seg og vi krøp inn i teltet. Kayaq, den store bamsen av en hund, skal ikke ligge utenfor teltet nei! Han ligger inni teltet og helst oppå liggeunderlaget mitt. Jeg synes det bare er koselig, så lenge han deler litt med meg ;) Jeg får jo masse varme av han også, jeg tror ikke jeg har fryst på beina en gang i løpet av alle nettene på tur.


Dag 2
Natten var ganske grei, litt av og på med søvn. Jeg lå visst på en stein som ikke var spesielt behagelig. Det er jo ikke vanskelig å tenke seg til akkurat, men valg av teltplass bør være uten stein for en best mulig natt! Jeg må nok sjekke litt nøyere neste gang.. I tillegg hadde været bestemt seg for å bråsnu, fra sol og idyll til sludd og vind. Jaja, det er nok en gang bevist at det ikke er jeg som bestemmer! Jeg måtte kjapt ut av soveposen for et "do" besøk, men fant fort veien ned i varmen igjen. Jeg må si at jeg ikke gledet meg til å begynne på turen over fjellet i sludde vær. Kaffe og vann til havregrøten ble kokt fra soveposen, på primus inne i forteltet. Det smaker så godt med kokekaffe på tur, det er et must å ha med!

Frokosten ble fortært og ned-pakking av leieren stod for tur. Teltet var helt iset ned, jeg fikk ristet av mest mulig så teltet ikke var kliss vått når jeg pakket det ned. Før jeg gikk peilet jeg kursen med kompasset og studerte kartet nøye. Det skal nevnes at jeg ikke er en kløpper på kart og kompass, dette er første turen hvor jeg virkelig har hatt bruk for dette. Men jeg tenkte som så at hvis man klarer å peile ut en retning og gå i denne retningen så kan det vel ikke gå så galt. Det stemte litt, men det er visse andre faktorer som spiller inn, fikk jeg vite litt senere på turen. Det hører også med til historien at jeg var avhengig av kart og kompass for å finne veien, jeg var overhodet ikke kjent i det området jeg gikk i, på deler av denne turen. Jeg har vært mye i Vassfaret, men aldri gått på fjellene som omkranser dalen. Det gjør jeg for første gang på denne turen.

Turen over fjellet ble som forventet, med sludd og vind. Men jeg koset meg og det gjorde Kayaq også, han skulle leke i hver snøflekk han fant! Ganske underholdende å se på var det i alle fall, han hadde jo fremdeles kløv på ryggen og selv om han var blitt litt mer vant til den, så var den jo ganske i veien når han skulle leke ;)
Vi ankom Sørbekksæter rundt kl 13. Jeg hadde egentlig planlagt å slå leir ved et lite vann her, men det var jo alt for tidlig. Jeg prøver meg litt frem på denne turen, jeg viste ikke helt hvor langt jeg kunne gå med tung sekk i terrenget. Jeg la heller opp dagsetappene litt korte slik at jeg følte mestring isteden for å føle nederlag. Jeg bestemte meg i hvert fall for å gå videre og etter et tips fra en lokalkjent som vi traff, så la jeg om ruta litt. Nå var vi midt i et hyttefelt og skulle bare igjennom dette, til enden av en grusvei også var vi ved Svarttjern hvor det gikk videre sti over til Støren. På kartet så det veldig enkelt ut, det var jo bare to grusveier å velge mellom så det skulle gå greit. I virkeligheten var hyttefeltet bygd ut og det var langt flere grusveier. Det endte med litt feiltråkking, men til slutt fant vi den riktige veien og Svarttjern. Det var da begynt å mørkne så jeg bestemte meg for å slå leir.

Allerede på dag to så var utstyr og klær ganske vått, mye myr og vått vær er ikke bare stas! Ikke var det lett å få til noe stort bål heller, i hvert fall ikke i dette fuktige myr området. Det lille jeg fant av ved var nokså fuktig, men det ble jo et lite bål som ga nok varme til at jeg ble sittende en stund å se inn i flammene. Det er noe helt eget ved å sitte sånn å la seg trollbinde av flammene, det skaper en slags ro og tid til å tenke, en form for meditasjon om du vil. Jeg brukte denne tiden til å tenke på dagen som hadde gått. Alt i alt synes jeg det hadde gått ganske bra. Det at jeg surret litt med veien var egentlig bare bra, da fikk jeg jo den erfaringen! Det var jo ikke akkurat fare for liv og helse å gå seg bort i et hyttefelt med masse folk. Men jeg er ikke glad i å være usikker på hvor jeg er, den frykten sitter nok ganske dypt. Jeg husker jeg gikk meg bort som liten, bare i skogen nær hjemme, men allikevel fant jeg ikke veien hjem. Jeg gikk i noe som føltes som en evighet og ble bare mer og mer redd, til slutt var jeg så redd og sliten at jeg kastet opp. Jeg ble heldigvis funnet av en jogger som tok meg med til kjente omgivelser. Jeg kjenner igjen den følelsen den dag i dag, hver gang jeg surrer litt med veien. Det skjer jo forsåvidt ganske ofte, jeg eier jo ikke retningssans! Det er så ille at jeg nesten går meg vill på det lokale kjøpesentret, jeg kommer ut av en butikk og må stoppe å tenke meg om for å vite hvilken vei jeg kom fra.. Men å gå på tur alene midt i villmarka, det skal jeg! Det handler om å utfordre seg selv har jeg hørt ;)

Bålet ble til glør og jeg krøp ned i soveposen med Kayaq godt plassert i fotenden.



Dag 3 (siden kalt helvetes dagen)

Morgentryne.. MÅ HA KAFFE!

Jeg våknet med en kaktus i halsen, fuktig utstyr og kraftig sludde vær på utsiden av teltet. En tung morgen med andre ord.. Men jeg ville jo ha en utfordring og det hadde ikke blitt så utfordrende med sol og fint vær en uke! Jeg lagde meg frokost og lå en stund i teltet. Primusen ga god varme så det var ganske behagelig å ligge der inne. Jeg funderte litt over hva man gjorde med dette fuktige utstyret, teltet kom jo til å være kliss vått inni når jeg slo det opp igjen, nå som jeg måtte pakke det ned vått. Soveposen kom jo heller ikke til å bli mindre fuktig. Jeg kom på et klipp av Lars Monsen jeg hadde sett tidligere, jeg tror han var på vei mot Nordkapp fra et eller annet sted. Han slo i hvert fall opp et søkk vått telt, hvor han måtte tømme ut så så mye vann som mulig og en sovepose han sikkert kunne ha vridd opp! Jeg antok at det nok var en del av turen å ha noen ubehagelige netter med vått utstyr, men jeg kjenner at det blir en stund (om noen gang) til jeg går smilende ned i en våt sovepose slik som Monsen gjorde!

Lite variasjon i kosten,
men havregrøt er godt!

Det var ikke annet å gjøre enn å komme i gang med dagens etappe, vi
skulle over til Strøen i dag. Strøen er en større innsjø nord for Vassfaret dalen. Det ligger en del hytter i området rundt Strøen, men over fra Svarttjern, hvor vi nå befant oss, så det ganske øde ut. Det så også ut som det var mye myr områder så jeg dro på meg regnbuksa med en gang.
Vi skulle følge en sti hele veien i følge kartet, en grei etappe tenkte jeg. Men etter en times tid så delte stien seg og den stien jeg skulle gå forsvant inn i en myr og dukket ikke opp igjen så vidt jeg kunne se. Jeg stod en liten stund å funderte om jeg skulle gå over myra og følge kompasskursen eller om jeg skulle følge den fine og godt merkede stien videre. Det ble stien videre. Jeg viste hvor på kartet jeg var og peilet derfor ny kurs, den nye stien førte over til Strøen den også. Jeg gikk en stund til, fulgte nøye med på kartet, terreng og kart stemte bra overens. Jeg hadde peilet kompasskursen frem til et tydelig skille på stien og når jeg kom dit skulle jeg peile ny kurs på Strøen. Dette gikk ikke som planlagt! Jeg vet ikke hva som egentlig gikk galt, men når jeg peilet ny kurs så skulle jeg rett frem, det vil si rett inn i en fjellvegg.. Jeg ble da stående å fundere en stund, og når jeg fant ut at jeg skulle ta stien som gikk mest nordover så forsvart også denne stien. Jeg prøvde å komme meg litt opp i høyden så jeg fikk oversikt, men så klart ble det jo tåke innen jeg kom meg opp på en topp! Jeg så altså svært lite, men kunne skimte et vann i den retningen jeg trodde jeg skulle. Jeg måtte bare gå til det vannet og prøve å kjenne igjen formen på det så jeg fant ut hvor på kartet jeg var. Ned til dette vannet var det bare myr og ikke noe sti. Jeg hadde støvlene fylt med vann og regnbuksa var like våt inni som utenpå, pluss at det regnet hele tiden, jeg frøs med andre ord! Vannet jeg kom til var egentlig ganske lett å kjenne igjen på formen, men på dette punktet så var jeg så usikker på mine egne avgjørelser at jeg ikke klarte å tro på at jeg viste hvilket vann jeg var ved. Jeg ble ganske glad da jeg oppdaget at jeg hadde litt dekning på mobilen. Opp med GPSèn! Det tok såååå lang tid å få lastet ned noe som helst av kart så jeg ikke trodde det kom til å gå. Jeg tok heller en tlf til pappa for litt oppmuntring og det hjalp stort :) Han er jo alltid positiv! Jeg pleier å være ganske så positiv jeg også, men akkurat der og da så var humøret så og si på bunnen. Med en oppmuntrende tlf og en pose med rett i koppen suppe så var jeg ved bedre mot, og jammen hadde ikke kartet lastet seg inn også! Da var det ikke tvil om hvor jeg var og selv om jeg hadde gått litt tilbake mot utgangspunktet så lå jeg ikke dårlig an i forhold til dagens mål. På`n igjen!
Det skulle gå stier fra dette vannet, men de forsvant i hytt å gevær så jeg ga f i alt som var i nærheten av å bli kalt en sti. Det ble kun kompass kurs heretter! Ironisk nok så gikk jeg da rett på en fin sti som førte oss et godt stykke mot Strøen..
Etter helvetes mye tråkking på dritt føre og i dritt vær så kunne jeg til slutt skimte Strøen i det fjerne. Det kjentes ut som jeg ble 10 kg lettere, endelig kunne jeg se målet for dagen! Nå kunne jeg ikke bomme! Vi trasket rett ned en skråning og traff en grusvei. Mens jeg smilende trasket nedover grusveien, med svømmebasseng i skoene og søkk våte klær, så begynte jeg å tenke på natten jeg hadde i vente. Den var vel ikke noe å smile av akkurat, kliss vått og kaldt.. I det jeg tenkte dette så gikk vi forbi et fint lite tre skilt på siden av veien, Fønhuskoia stod det. Fønhuskoia..det hørtes da kjent ut, tenkte jeg. Når hjernen endelig begynte å virke så husket jeg at dette var jo at dette var en av turistforeningens hytter! Håpet om en natt inne i varmen satte seg som en liten flamme i magen, jeg hadde tross alt hentet ut nøkkel til turistforeningens hytter før jeg dro. Vi nærmest løp nedover stien mot hytta, spent på om det var noen der, om jeg kom inn med nøkkelen, hvordan hytta så ut osv. Det var ikke bare èn tanke som løp løpsk! Men samtidig måtte jeg prøve å ikke håpe for mye, det fantes jo muligheter for at natten allikevel måtte tilbringes i vått telt.
Fønhuskoia er en flott, nybygd hytte, jeg ble overrasket over størrelsen og standarden. Spenningen var stor da jeg fikk frem DNT nøkkelen og puttet den inn i den røde boksen på veggen, jeg vred om og jammen lå det ikke en nøkkel som passet til døra der! Fantastisk!!
Resten av kvelden ble tilbragt foran peisen med alt av utstyr og klær hengende til tørk på tørkerommet. Det var helt utrolig deilig å slippe den natten ute, en stor takk til turistforeningen!
Men selv om jeg var fryktelig glad for å være inne så hadde jeg også tanker om nederlag og dårlig avgjørelser. Jeg prøvde igjen å tenke positivt: det er jo gode erfaringer å ta med seg, neste gang går det bedre. Men det hjalp lite den kvelden, jeg måtte bare skyve tankene unna å lese en bok isteden.
Kayaq hadde nok hatt en slitsom dag han også, våt, tung kløv og tungt terreng. Han lå rett ut og snorket hunderommet ;)

Dag 4

Våknet til ny snø på torsdagen :)

Etter en god natts søvn i seng og frokost inne i varmen, måtte turen fortsette. Jeg må innrømme at jeg godt kunne tenke meg å bli en natt til, jeg hadde tid til det for brusdags gjestene kom ikke før på fredag. Men staheten lenge leve, jeg hadde jo ikke dratt til Vassfaret for å ligge på hytte!
Jeg må kanskje forklare det om bursdags gjester. Jeg hadde bestemt meg for å feire bursdagen min i Vassfaret. Planen var egentlig at den skulle forbigå i stillhet og ensomhet i de dype skoger, men sånn ble det altså ikke. Jeg fikk en lysende idè om at jeg kunne benytte anledningen til å få vist frem vakre Vassfaret og invitere til en litt annerledes bursdag! Jeg hadde ikke store forventninger om at det kom til å bli fryktelig mange som kom, det er tross alt fire timer å kjøre, en times gåtur inn til leirplassen og soving ute i telt. Responsen var overraskende, vi ble ni stykker, både venner og familie!

Det var en enkel etappe fra Strøen og ned til møllene, hvor jeg skulle tilbringe et par netter. Været var noe bedre, det regnet/sluddet i alle fall ikke! Humøret var på topp og jeg gledet meg til å komme frem til møllene og til å møte de andre på fredag. Kroppen var ikke helt fornøyd med at jeg absolutt skulle bære på det dråget av en sekk og høyre bein var noe uenig i at vi måtte gå, men det var ikke verre enn at det gikk an å overtale dem til å bevege seg en stund til. Jeg gikk å tenkte på turen fra Kiruna til Senja, som jeg skal gå nå til høsten. Kom jeg til å klare det? Jeg synes jo egentlig at det holdt med en uke ute i villmarka..Og hvis kroppen ikke likte fire dager med sekk, hvordan skulle det da gå med flere uker? Dette er spørsmål som jeg sitter med ennå, og den ene turen har jo blitt til 5 stk turer og 6 måneder på tur! Har jeg tatt meg vann over hodet? Jaja, bare en måte å finne ut av det på: dra på tur! Det blir som det skal, det er det som er så trygt å tenke på :)

Møllene :)

Jeg ankom møllene tidlig på ettermiddagen, glad for å være i kjente trakter. Det er her vi har vært  mye når jeg var yngre. Møllene er to gamle tømmer koier som ligger ved en elv hvor det tidligere har vært mølle drift. Disse små koiene er ikke mer enn vegger, tak og gulv. Man ligger akkurat tre stykker i bredden på gulvet, man skal være ganske liten for å stå oppreist inne og man kan ikke regne med at det er noe varmere inne enn ute. Det er ingen mulighet for oppvarming inne i koia og døra er noen skjeve planker som tetter åpningen på midten. Det er altså bare et mer stabilt telt. Men jeg stor trives der! Det er så flott å komme inn i den lille koia, kjenne den gode lukten av gammelt tømmer, høre elven bruse på utsiden og se på alle minnene som er risset inn i veggene. Hytteboka må jo også åpnes, se hva andre har gjort i denne flotte dalen og lese hva jeg skrev ved forrige opphold.

Tørking av sko på bål :)

Resten av den dagen gikk med til å finne ved, lage et skikkelig bål, spise middag og slappe av rett og slett! Kayaq synes også det var helt greit å ta en pause nå, han hadde krøllet seg sammen til en ball og lå et stykke unna bålet. Det er utrolig deilig med malamute rasen, de er så selvstendige. Jeg trenger ikke bekymre meg for Kayaq, han klarer seg selv. Hvis han ligger for seg selv så er det fordi han ønsker det, han trenger ikke konstant oppmerksomhet og beskjeder. Han er så enkel å grei å ha med seg, han gir selskap, trygghet og ikke minst varme om natten :) Jeg er veldig glad for at jeg har fått låne han, det hadde nok ikke blitt det samme med min hund Jenny. Hun er en staffordshire bullterrier som krever en sofa å ligge i, peis for å holde varmen og helst et fang å sitte på 24 timer i døgnet. Ingen tur hund med andre ord! Men hun er verdens snilleste og søteste lille hund, også passer hun perfekt i hverdagen hvor det er mye som skjer med full jobb, studier og andre fritidsaktiviteter.

Det ble tidlig kvelden på oss denne dagen. Det å krype inn i koia, ned i soveposen og ligge å høre på bruse lydene fra elva, er noe av det beste jeg vet. Akkurat da er jeg tilfreds med livet, jeg trenger ikke mer. Gi meg et hardt tregulv, et liggeunderlag og en sovepose så har jeg det som plommen i egget ;)
God natt!



Fredag til søndag = BURSDAGS FEIRING!!

Fredag ettermiddag ankom de to første gjestene. Det var stor gjensynsglede, jeg hadde jo ikke snakket med mennesker på noen dager og jeg er egentlig ganske så sosial. Kayaq, som hadde fått øra proppet full av skravling i 5 dager, var glad for avlastning! Alex og Rino, som de heter, hadde med seg både øl, god middag og gitar, stor stas! Vi lå ved møllene den natten, dagen etter måtte vi flytte leiren for da ble vi for mange til å være på møllene.
Lørdag morgen gikk med til å ordne ny leirplass ved nedre grunntjern. Der skulle det være plass til både lavvo og to telt, pluss at det var en super bålplass nede ved vannet. Været var ikke helt på vår side i dag heller så vi måtte til med presenning over bålplassen, men det ble jo riktig så koselig! De seks siste gjestene kom med enda mer god mat og drikke, til og med en liten flaske Jack Daniels til bursdagsbarnet! Stemningen var upåklagelig, alle stor koset seg rundt bålet med sodd til middag, god drikke, allsang og gitar spill til seint på natten. Min 26 årsdag kommer til å sitte klistret som et av de beste minnene jeg har, i lang, lang tid :) Er ikke det meningen med livet da? Skape slike øyeblikk som du kan se tilbake på? Om ikke det er hele meningen med livet, så er det i alle fall ikke bortkastet tid ;)

Nedre Grunntjern - Tatt av Edvin Bakker

På bommen inn til Vassfaret, hang denne boka. En bursdagsgave til meg fra en familie som har bodd i en tømmerkoie i Vassfaret et helt år! En kjempe flott gave :)

Avkobling i hverdagen

Hverdagen har igjen innhentet meg etter noen deilige dager i Røros. Det er noe rart med det der, hver gang jeg drar bort så hoper det seg opp med ting som står på "haste lista" når jeg kommer hjem igjen! Dermed blir hverdagen ekstra tung og savnet etter å dra ifra alt enda større.. Men tanken på at turen min nærmer seg med stormskritt, gjør hverdagen noe mer lystig!

Jeg har altså vært i Røros, nærmere bestemt Tufsingdalen, i anledning Femundløpet! Stor stas var det denne gangen også, beundringen for de hardbarka kjørerne og hundene ble ikke mindre etter årets (halve) Femundløp! Det begynte bra i Røros sentrum på fredag, usedvanlig varmt med opptil flere pluss grader, sol og et yrende liv i de små koselige gatene. Stemningen var avslappet, alt var i rute, og ivrige hundespann suste gjennom gata i sentrum med smilende og vinkende kjørere. Det var reine idyllen der vi stod og lot oss imponere av alt utstyr, tau og diverse som måtte til for å kjøre hundespann! Vi burde nok ha skjønt at noe var i gjerdet for så idyllisk kan det da ikke være..? Vi hadde vel en anelse om at idyllen tok slutt når vi så værmeldingen for de neste dagene.

Liv i Røros

Natt til lørdag begynte det å blåse opp og søndag våknet vi til at Femundløpet var avlyst på grunn av vinden. Det hadde vært svært så dramatisk ute i sporet, tre kjørere hadde forsvunnet og en snøskuterkjører fikk de heller ikke kontakt med. Det ble da vurdert dit hen at det var uforsvarlig å fortsette løpet, vinden og snøføyka var for kraftig. Heldigvis så ble alle funnet i god behold søndag morgen.
Men det finnes noen garva karer der ute! Lørdag, når stormen herjet, skuterkjørerne satt fast på utedassen og alle løyper hadde forduftet, da kom legenden Robert Sørlie gående foran hundene og forbi skutergutta på vei mot orkelborgen! Skikkelig hardhaus!

http://www.femundlopet.no/nyheter/sitter-fast-pa-dass

Her er helten! Ser jo at han vinker til meg?!

Selv om løpet ble avlyst så satte ikke det noe demper for hytteturen, vi hadde jo fått sett både starten i Røros og Monsen på første sjekkpunkt. Jeg er jo så klart helt overbevist om at Lars Monsen vinket og smilte til meg, og bare meg, ved sjekkpunkt Tufsingdalen! Helt starstruck altså! Min store helt! Nå skal det sies at jeg er mektig imponert over alle kjørerne, Sigrid Ekran er jo en skikkelig hardhaus av ei dame spør du meg! Hadde hun vinket til meg så hadde jeg sikkert blitt like gira ;)

Jeg ble nå litt skuffet av været jeg da. Pluss grader i Røros på vinteren?? Jaja, vinden kompenserte jo for mild været, jeg koset meg stort ute på ski i blåsten! Det skal sies at vinden i Tufsingdalen ikke var like kraftig i kastene som oppe på fjellet, men det var jammen tak i`n allikevel!

Jeg hadde en skitur alene i uværet som ga meg akkurat det jeg trengte: påfyll av energi og påminnelse om hvorfor jeg søker ut i naturen for å finne svarene jeg leter etter.
Når jeg kjenner naturkreftene herje, kjenner hvor liten jeg er i forhold til den mektige moder jord, da kjenner jeg også hvor godt det er å leve. Jeg får en følelse av glede, opprømthet og respekt når jeg får lov å virkelig kjenne naturen på kroppen. Følelsen setter seg i magen som en brusende foss, jeg lukker øynene og trekker pusten godt gjennom nesa, puster ut og slipper alt av bekymringer. Nå lever jeg, akkurat her og nå. Jeg er så nærme og så i ett med naturen som jeg kan få blitt, akkurat i dette øyeblikket.

Kjøreturen hjem fra Røros utartet seg også ganske annerledes enn for et år siden. Jeg nevnte i et tidligere innlegg at det var på kjøretur hjem fra Femundløpet i fjor at jeg virkelig skjønte at jeg måtte ta tak i en del ting. Det var da jeg sakte, men sikkert formet ideen som ikke har latt meg få fred siden, ideen om lange, ensomme dager uten forpliktelser og stress. Jeg tenkte litt på fjoråret når jeg satt i bilen på vei hjem; hvilken forandring som kan skje på et år! Når man får ting litt på avstand er det lettere å forstå og tolke egne handlinger. Jeg har brukt mye av året som har gått på akkurat det. Hvorfor gjør jeg som jeg gjør? Hva er motivet mitt? Hva er det som driver meg? Og hvor dypt i isfjellet mitt sitter frykten for å bryte ut å tørre å gjøre det man drømmer om? Spørsmål har ikke alltid et svar, men jeg har funnet ut at ved å være bevisst og ærlig mot deg selv så kommer forandringene av seg selv. Det er i alle fall sånn for meg.

Dårlig sikt på skitur!

Et bilde som hang på hytta. Synes det oppsummerte bra :)

Takk for lånet av den flotte hytta :)

Tur kameratene (og hyttelivet generelt;)

Sjekkpunkt Tufsingdalen

Planlegging - Fase 1!

I det forrige innlegget skrev jeg noe om at jeg ikke trivdes i huset mitt og heller ikke alene. I dag er ikke dette lenger tilfellet. Jeg stor trives hjemme og føler meg veldig så komfortabel med å bo alene, kanskje litt for komfortabel ;)  Jeg vet ikke helt hva som gjorde at det snudde, men det har nok noe med at jeg forandret min holdning til hva som er viktig og hva som er mindre viktig her i livet.
Jeg er veldig glad for at jeg nå trives med disse tingene og at jeg fremdeles vil dra på tur! Det forteller meg at jeg ikke bare ønsker å rømme fra alt, men at det faktisk finnes en annen grunn til denne turen.

Så til neste steg, planleggingsfasen! Jeg har altså tatt en besluttning om at jeg skal på tur, men det er jo da alle spørsmålene kommer! Hvor skal jeg? Hva skal jeg? Har jeg nok penger? Hva skjer med huset? Jobben? Hva er egentlig meningen og målet med denne turen? Hvorfor ville jeg egentlig gjøre dette?
Både spørsmål og tvil fylte hodet, men også en tilfredshet og ro som jeg har lengtet etter. Jeg bare kjenner at det er riktig avgjørelse, men det er ikke alltid at hjernen er helt enig med magen for å si det sånn! Jeg velger å følge magefølelsen på dette ;)
Heldigvis så er jeg nokså organisert når det kommer til stykket, så jeg ordnet tankene, prioriterte det viktigste først og fikset meg en notatbok hvor jeg skriver alt av ideer, spørsmål og ferdige planer.
Jeg begynte med økonomien og huset, den kjedelige biten, men så absolutt nødvendig. Jeg har fått en del spørsmål om hvordan dette kan gå økonomisk? Svaret er ikke noe mer magisk enn at det å spare så mye penger man kan, når man kan, aldri er dumt! Så når jeg får sånne ville påfunn, har jeg en liten slump å begynne med! Jeg sparer også så mye jeg kan frem til juni. Jeg har jo ingen inntekt på et år så det blir jo så klart noe sparsommelig levemåte dette året ;) Noen ting må man altså ofre, tenker jeg!

Neste steg var å levere søknad om permisjon på jobben. Jeg visste at det var lettere å få permisjon et helt år, fremfor et halvt, så jeg søkte om et helt. For meg spilte det egentlig ingen rolle om permisjonen ble godkjent eller ikke, jeg kom til å reise uansett. Det var nok også grunnen til at jeg fikk det igjennom. Avdelingslederen min tok et blikk på søknaden, så på meg og sa noe sånt som:  "Det er vel bare å innvilge dette for du reiser jo uansett.." Det kunne jeg bekrefte, så da tok det ikke lange tiden før jeg fikk skriftelig tilbakemeldig på at dette var i orden!

Og da har vi kommet til selve turen: Hvor skal jeg og hva skal jeg? Det krevdes en del tenking på akkurat dette faktisk. Tidligere, når jeg har tenkt på denne turen så har det vært med et annet utgangspunkt, et sterkt ønske om å bare slippe alt av ansvar og bare kjøre! Kjøre dit jeg vil, stoppe der det er fint og bare gjøre akkurat det jeg vil der og da. Den "planen" er litt for lite plan for meg, sånn som situasjonen er nå. Jeg ønsker friheten, men i kontrollerte former! Jeg må le av det jeg skriver nå altså, det er jo veldig motsigende! Kontrollert og planlagt frihet er det jeg liker best! Men det er nå en gang sånn at jeg er en person som vil ha den tryggheten jeg finner i å faktisk ha tenkt igjennom ting før jeg gjør det (stort sett!). Og jeg tror, helt ærlig, at uten planlegging så hadde denne turen vært umulig. I hvert fall hvis jeg skal være fornøyd med slutt resultatet.
Det krevdes som sagt en del fundering, men jeg kom frem til at jeg ville utfordre meg selv, ha friheten, se fantastisk natur og finne indre ro, som man sier i meditasjonens verden! Det falt seg da naturlig å lage en plan om å gå lengre turer i Norsk, og noe Svensk, natur. Det er jo tross alt i naturen at man skjønner hva ro virkelig betyr!
Planleggingen av de forskjellige turene skal jeg ta mer om når jeg faktisk har planlagt de! Jeg er fremdelses helt i start gropa på planleggingen, jeg lurer på alt og skjønner ikke hvorfor ikke disse friluftsfolka kan skrive noe om de helt grunnleggende tingene for å gå lengre turer! Jeg vil gjerne ha en oppskrift med gjøremål fra 1-10, det er jo så lett å forholde seg til! "Langtur for dummies" hadde vært noe for meg ;)
Så akkurat nå er det tråling av internett for turtips, pakkelister, kart over Norge og lesing om diverse turutstyr, som fyller dagene. I tillegg er jeg svært så bekymret for den fysiske formen så jeg prøver å finne måter å trene på som gjør at jeg får muskler og kondis på en gang, som ikke tar mer enn en time om dagen og som gjør at jeg kan ha med Jenny, hunden min! Ikke lett altså, men det blir jo gå turer med tung sekk, dra dekk eller jogging de fleste gangene. Grunnen til alle disse kriteriene er at jeg har et stramt tidskjema i hverdagen: stå opp - studere frem til kl 12 - trene/gå med Jenny til kl 13.15 - lunsj - dusj - jobb. Jeg jobber mest kvelder så dette er oppskriften på mesteparten av dagene. All tur planlegging og skriving av blogg går stort sett utover nattesøvnen ;) Det minner meg på at klokka er mye og senga roper! Jeg kommer til å skrive litt om tidligere naturopplevelser i påvente av nye, så følg gjerne med videre :)

"Mitt stille vann, mitt stille vann, jeg må tilbake hit når jeg skal finne roen"