Hjem til Vassfaret

Nå er det lenge siden sist jeg skrev. Det har rett og slett ikke vært så mye spennende å skrive om, selv om det faktisk har skjedd en del artig! Sist jeg skrev var jeg i Lofoten og Vesterålen, siden den gang har jeg beveget meg kjapt sør over. Det ble riktig nok ti dagers stopp i sør Trøndelag, nærmere bestemt i Rennebu, på hytta til min gode venn Henry Arnfinn. Det ble noen dagsturer på fjellet med blåbær plukking og kos, men ellers hadde vi fokus på bygging av vedbod og vedhogst, til min store begeistring! Jeg klør i fingra etter å gjøre litt arbeid! Rastløsheten tar meg og det som hjelper best på den type problem er å få gjort et godt stykke meningsfylt fysisk arbeid. Ja, jeg er og blir meg selv, på både godt og vondt.. Det jeg "flyktet" fra er det jeg savner mest. Oppussing, jobb, skole, trening - hverdag. Det å ha en produktiv dag er en dag som gir mening. Jeg har nok hatt en tendens til å dra dette litt langt til tider, for mange prosjekter og for lite tid til meg selv. Det er vel grunnen til at jeg nå må overkompensere den andre veien, for mye tid til meg selv og for lite prosjekter. Men hvis det er det som skal til for å finne en god balanse i livet så er det helt greit. Jeg fikk i alle fall stilnet arbeidslysten litt med å få snekret og laget ved. I tillegg fikk jeg litt bedre samvittighet for lån av hytte og jeg fikk en invitasjon til å bli med på vinterferie i februar. Jeg gleder meg allerede til kaldere tider med glitrende snø, frostrøyk, kalde kinn og ski på beina! Heldigvis så har jeg fått en smakebit av den herlige, etterlengtede vinteren allerede, og det i vakre Vassfaret.

Det snør!! Jeg er helt i ekstase når jeg ser ut av vinduet på Vassfarkioa. Jeg hopper rundt på gulvet, river opp døra og kjenner kalde snøfnugg treffe hendene. Det er helt sant, jeg ser ikke syner - det snør virkelig! Jeg kan nesten ikke vente med å komme meg ut. Havregrøten og kaffekoppen går ned på høykant, sekken pakkes og hytta ryddes. I år som så mange år før, er det i Vassfaret jeg får oppleve det første snøfallet. Vassfaret skuffer aldri!

Møllene

Fem dager tidligere kunne jeg nok en gang plante beina på kjent grunn og trekke inn den klare, kalde duften av Vassfaret. Det er mørkt og stille, det eneste som lyser opp er månen og milliarder av stjerner på en helt uforstyrret himmel. Alle de stjernene som du ikke ser i byen finnes her i Vassfaret, her hvor det ikke er elektrisk lys på mils omkrets. Synet av himmelen og gjensynsgleden til Vassfaret fører til et gledesrop og et hopp rundt halsen på bestekompisen min. For en gangs skyld kan jeg dele entusiasmen med noen, jeg har fått med meg to av mine beste venner på helgetur! Vi pakker sekker i lyset fra hodelykter og begynner på gåturen inn til de gamle møllene. Turen inn tar omtrent en time, en time i stummende mørke. Ingen hodelykter får lov til å ødelegge nattsynet og den vakre himmelen. Vel fremme ved møllene blir det bål, pølsegrilling, øl, Jeger og skravling langt ut i de sene nattetimer før vi til slutt finner veien inn i soveposen. Møllene er to små, laftede tre hytter som står plassert rett ved en kraftig elv som går mellom øvre- og nedre grunntjern. Som navnet tilsier har det tidligere vært mølledrift her. Hyttene består ikke av mer luksus enn gulv, tak og vegger. Etter å ha krøpet inn den skjeve lille døra er det akkurat nok plass til å stå i midten (hvis man ikke er høyere enn meg) for deretter å legge seg ned i soveposen på gulvet. Vi har fått plass til fire stykker der inne, men det er bare så vidt, tre derimot er akkurat passe. Men hvis du trodde du hadde en varm natt i vente en sen oktober natt så tar du feil! Det trekker konstant kald luft igjennom de laftede veggene og det tynne tregulvet. Det er med andre ord ikke noe varmere enn å sove ute, men det er jo veldig koselig der inne mellom de sjelfulle veggene.

Første natt i Vassfaret bød på temperaturer ned mot -5 og krevde en god dose hopp og sprett på morgenkvisten for å få i gang blodpumpa. Rimet lå som krystaller rundt om i landskapet, glitret i solen og så aldeles fantastisk ut. Slike syn gjør opp for en nokså kald natt. I dag venter vi mer besøk og må derfor flytte leieren til enden av Nevlingen, ca 30 minutter tilbake dit vi kom fra. Det er nemlig flere som lar seg friste av tur til Vassfaret, pappa, ste-mamma, søster og niese kommer padlende i kano litt senere på dagen. Min lille niese er bare to år og åtte måneder, akkurat passe alder for å begynne friluftslivet med kano og overnatting i lavvo. Det er stor entusiasme å spore i det vi ser kanoen nærme seg land, første gang i kano er tydeligvis en opplevelse som frister til gjentagelse! Nok en kveld rundt leierbålet med god mat, drikke og skravling står på planen. Det er virkelig en hyggelig avveksling fra det litt mer ensomme vandrer livet, selv om det også har sine positive sider. Vi blir sittende å diskutere alle livets utfordringer til langt over midnatt - i god filosofisk ånd som antagelig skyldes nærværet til naturen rundt oss (eller en dram for mye!). De siste timene som 26-åring feires med innholdsrike samtaler før klokken slår tolv og livet som 27-åring begynner for min del. Jeg feirer videre med å sove ute under åpen, stjerneklar himmel med det sprakende bålet ved min side og frisk luft i nesa - kan man ha det bedre?

Gjengen på tur!

Det er søndag morgen og jeg våkner av en nysgjerrig barnestemme som sier"hva er det der?". Jeg gløtter ut av soveposen min og ser at hun peker på meg som antagelig ikke er synlig der jeg har pakket meg ned i soveposen og snurpet igjen så mye som mulig. Soveposen er dekket av rim på utsiden, men inni er det varmt og lunt. Jeg får hodet ut og møter en oppspilt jente som har mye å fortelle og en genuin nysgjerrighet på hva dagen bringer. Jeg ser rundt meg og opptager at det er en helt ubeskrivelig flott morgen. Sola har ennå ikke kommet over fjellene, landskapet er rimete, isen har lagt seg på vannet og et lett tåkelag danser over den blikkstille vannoverflaten. Det er et syn som må nytes til det fulle og legges i minne. Jeg vet at det er disse øyeblikkene som kommer til å feste seg og som kan gjenfortelles gang på gang. Det gir minner for livet. Solen står opp over fjellene i det bålet er i gang, kaffekjelen putrer og ostesmørbrød grilles over flammene. Jeg nyter luksusen av å kunne spise noe annet enn havregrøt til frokost, for en gangs skyld.

Tidlig morgen ved Nevlingen

Soloppgang en kald morgen ved Nevlingen

Det er avreise dag for venner og familie, jeg derimot skal fortsette turen noen dager til. Jeg vil gå over Sørbølfjellet og ned til Flå. Hjertet av Vassfaret ligger i en dal omkranset av fjell som grenser mot Hedalen i øst og Flå i vest. I fjord gikk jeg på fjellene mot Hedalen og i år skal jeg utforske fjellene mot Flå. Jeg sitter på et lite stykke ut grusveien og går av ved skiltingen mot Storekrak. Søndag ettermiddag brukes til å komme meg opp fra dalen og til grensen mellom skog og snaufjell. Her blir jeg i to netter. Jeg har nemlig sett meg ut Sør-Aurdals høyeste topp, Ørneflag som stiger 1243 meter over havet. Den er verdt et besøk og fører til en ekstra overnatting på Storekrak. Selve turen er ikke spesielt krevende og ikke lang, men en god rusletur med utsikt over Vassfaret i nydelig høstvær.

Høst i fjellet

Tirsdag morgen bestemmer jeg meg for å gå videre over fjellet. Været viser seg fremdeles fra sin beste side selv om tåka ligger tykt nede i dalen. Den første biten byr på slak stigning, men et lett gått terreng. Jeg går i mine egne tanker som så mange ganger før. Setter pris på ensomheten etter en god dose sosial omgang. Jeg trengte dette, trengte å være sosial, få skravlet fra meg og kjent på hva det krever av meg å være på tur med flere. Det har vært veldig koselig, men det beste av alt er at jeg klarer å sette pris på det å være alene på tur igjen. Etter noen timers gange kommer jeg over en liten, åpen hytte som frister til et besøk. Det blir lunsj her før jeg fortsetter videre. Herfra går det en tydelig sti som jeg følger uten å tenke meg spesielt godt om. Jeg begynner å ane ugler i mosen når terrenget heller nedover. Jeg mener å huske at kartet ikke sa noe om nedstigning allerede? Ganske riktig, jeg skulle holdt meg oppe på snaufjellet en stund til. Men det å gå tilbake sitter langt inne, jeg hater å snu! Etter å ha studert kartet finner jeg ut at det går en sti fra det hyttefeltet jeg er på vei ned mot og over til Veneli som er dagens mål. Jeg velger å ta den stien istedenfor å følge den opprinnelige planen. Det viser seg å være en dårlig idè... Jeg skulle vel antagelig lære å følge bedre med på kartet for jeg er ganske overbevist om at den opprinnelige planen hadde vært bedre enn den som ble utført. Etter diverse vei beskrivelser og bekymrede uttrykk fra hytteeiere fant jeg stien som skulle føre mot Veneli. Det gikk mye tid på dette og jeg innser at jeg går mot klokka for å komme frem før det blir mørkt. Jeg har telt med meg, men det er veldig fristende å ta en natt inne på DNT hytta Vassfarkoia. Jeg sette i gang vel vitende om at denne stien antagelig forsvinner i en av de mange myrene jeg skal over, her er det kompasskursen som gjelder. Mistanken bekrefter seg, stien forsvinner og terrenget er tungt og vått. Det blir en slitsom etappe. Jeg er sliten, sulten og tørst. Hvis man skulle fulgt alle gode råd så hadde det nok vært best å slå leir, få i seg mat og drikke, men hva er utfordringen i det da? Jeg klarer alltid litt til. Dessuten er det jo spennende å se om jeg klarer å nå målet før mørket innhenter meg. Jeg tråkker på, litt for uforsiktig og kjenner plutselig at beina forsvinner under meg. Jeg har tråkket rett i et myr hull som suger meg fast og gir meg en sjanse til å bruke det jeg har av krefter for å dra meg opp igjen. Med myr opp til hoftene og tung sekk på ryggen er det en kamp som gjør meg steike forbanna! Jeg må legge meg på magen og dra meg opp etter armene. Jeg banner og sverter når jeg kommer meg opp, klissvåt og forbanna på meg selv for at jeg ikke kan klare å se meg bedre for. Det kunne jo faktisk gått riktig galt hvis jeg ikke klarte å få tak i kanten på andre siden. Sinnet går til slutt over i latter og jeg noterer meg lærdommen. Klissvåte klær og sko gir også den siste lille pushen jeg trenger for å gå det jeg makter frem til Vassfarkoia, telt er ikke lenger et alternativ. I det skumringen begynner ser jeg dagens mål tone frem foran meg, som et palass med all den luksus man kan ønske seg! Det er merkelig hvor takknemlig man kan bli for å komme inn i en hytte uten innlagt vann, strøm eller andre bekvemmeligheter når alternativet er å sove i telt for så å måtte ta på klissvått tøy dagen etter. Staheten lenge leve, jeg nådde målet i tide! Det er vel ikke nødvendig å vene at jeg nøt kvelden til det fulle?

Siste dag i Vassfaret er også en dag som byr på minneverdige opplevelser i form av årets første snøfall, som jeg har beskrevet tidligere. Den siste etappen ned til Flå går som en lek. Snøen varer riktig nok ikke helt ned til Flå, men det gir meg allikevel et håp om at vinteren snart kommer til lavere strøk også. Jeg kan sette meg på toget fra Flå med en god dose Vassfaret innabords. Jeg kommer alltid til å vende tilbake hit til de sagnomsuste skogene med yrende dyreliv og minner som strekker seg tilbake til barndommen. Takk for denne gang Vassfaret, vi ses igjen neste år!