Helgelandskysten - vakrest i verden

Glem alt jeg har sagt om vakkert, jeg hadde ikke vært på Helgelandskysten!

Fantastiske Helgelandskysten ligger i Nordland fylke og strekker seg fra Holm i sør til Bodø i nord. Utenfor fastlandet ligger det diverse små og litt større øyer som fungerer som et eget lite samfunn, langt fra byens kjas og mas. Hvor alle de fastboende kjenner hverandre og er på hils med en hver, selv en ukjent turist som tusler forundret rundt på øya, helt bergtatt av skjønnheten som omgir oss. Det er et annet liv der ute i havgapet. Et liv som helt sikkert er mer tungvint enn det går an å forestille seg for en uvitende søring. Jeg kan bare tenke meg til hvordan havet byr på utfordringer når høst- og vinter stormene setter inn, bølgene skylder over det flate landskapet og beboerne sitter værfast på øya si. Eller hvordan det må være å bruke tre timer hver vei på hurtigbåten for å komme seg til og fra jobb. Det er riktignok mange som jobber innen fiskerinæringen og kan dra rett fra øya. Noen få har jo også vært så heldige å få jobb på den lokale butikken eller kafeen. Men alle de rundt 400 innbyggerne på Træna kan umulig jobbe på øya? Jeg vet ikke, men det er jo ikke så mye der. De har jo riktignok både barnehage og skole så kanskje det faktisk er jobb til de fleste? Uansett, både Træna og Lovund som jeg besøkte, er små perler i Norskehavet som absolutt er verdt et besøk.

Solnedgang på Træna

Midlertidig ansatt

Jeg har altså hatt noen rolige dager her på Helgelandskysten. Formen har ikke vært på topp så det passet bra med litt øyhopping og rolige turer. Jeg har nok pådratt meg noen baselusker som tærer på kreftene, men nå er formen heldigvis stigende igjen. Egentlig skulle jeg gå i lomsdal visten nasjonalpark, men jeg orket ikke tanken på å klatre rundt i det krevende terrenget så planene ble tilpasset formen. Jeg kom til Brønnøysund seint lørdag kveld, orket ikke slå opp teltet så jeg tenkte å sove i bilen. Først skulle jeg bare ta meg en runde i byen. Det endte med at jeg traff et par gutter som jobbet innen lakseoppdrettsnæringa og dermed var samtalen i gang! Jeg er jo rimelig engasjert i dette med oppdrett av dyr og har ikke spesielt mye til overs for den type behandling av andre individer. Spiser verken kylling eller laks fra denne industrien. De var ikke helt enige med meg og det hele endte med at jeg fikk bli med å se hvordan laksen hadde det i mærene sine. Søndagen gikk altså med til å "jobbe" på båt og drive research på lakseoppdrett. Ingen dårlig Søndag! Selvom det ikke var så ille som jeg hadde trodd med fisken så er det diverse andre aspekter ved oppdretten som jeg ikke vil støtte, men som jeg ikke skal plage dere lesere med ;)

Utsikt fra Torghatten

Torghatten og Træna
Ferden videre gikk til Torghatten i Brønnøysund. Et stort hull som går rett igjennom fjellet! Her kan man gå inn på den ene siden, tvers igjennom hulen, ut på andre siden og skue utover havet med alle de små øyene. Litt turistattraksjoner må man få med seg! Deretter gikk ferden mot Sandnessjøen. Her langs kysten møter man på diverse ferger som tar deg videre, en god (men dyr) måte å se landskapet på. Fra Sandnessjøen går det hurtigbåter til øyene rundt i området og etter litt fomling fant jeg riktig båt. Jeg ville se Træna, den lille øya som ligger tre timer fra Sandnessjøen ut i havgapet. Her arrangeres Træna festivalen i juli hvert år. Utrolig bra at de har fått til dette! Den skal absolutt besøkes en gang. Teltet ble slått opp med helt utrolig utsikt mot fjellene på naboøya, Sanna. Jeg satt med tårer i øynene og så at solen søkte ned bak toppene. Det er ubeskrivelig vakkert å se den oransje, glødende solen takke for seg og finne veien ned i havet. De siste strålene må nytes til det fulle, det går mot høst og solen skal på ferie her i nord. Snart er det kun månen og kanskje nordlyset som vises på himmelen når mørket pakker inn den vakre naturen i flere måneder. Det blir noen tanker når man sitter sånn alene i naturen. Noen gode, andre mindre gode. Jeg har som sagt følt meg i litt dårlig form og det har gjort at tankene ønsker seg hjem. Hjem til den gode senga og de trygge omgivelsene. Til familie og venner. Men det er jo bra det også, at jeg faktisk savner hjem en gang innimellom. Da vet jeg at jeg vil sette pris på det når jeg kommer hjem. Jeg ville jo heller ikke vært for uten den vakre solnedgangen på Træna, det gir minner for livet.

Neste dag ble det Træna rundt. Det høres kanskje langt ut, men det er altså en tur som er unnagjort på et par timer, inkludert en god pause på butikken/kafeen ;) Træna kommune består av tre øyer, jeg var på Husøy. Her finnes Peter Dass kapellet og et gammelt fiskevær som er verdt en titt. Ellers er det ganske spennende å bare gå rundt og lage seg historier om disse menneskene som velger et liv så langt fra alt annet, midt i havet. All ære til Havfolket av Træna!

Træna

Solen forsvinner ned i havet på Træna

Lovund

Lovund er en liten øy, større enn Træna, men allikevel ikke diger. Den ligger ca 30 minutter med båt fra Træna, innover mot land. Lovund har også rundt 400-500 innbyggere, en nærbutikk, en restaurant, skole og barnehage. Tillegg har de et kystmuseum og et hotell. En flott liten plass! Ganske overraskende så var det nesten bare svensk jeg hørte når jeg var rundt! Både i kassa på butikken og på restauranten jobbet det bare svensker. De har visst opptaget dette flotte stedet de også, tydeligvis har de også bosatt seg her. Det er jo forståelig for plassen er absolutt nydelig. Lovund er lundefuglenes rike. Den 14 april kommer det store mengder lundefugl til Lovund for å hekke i steinura. De blir der hele sommeren til slutten på august før de igjen finner veien tilbake til havet. De hadde nok dratt nå for jeg så ingen, men det var jo stas å se hvor de bor når de er på øya. Lokalbefolkningen har storslått feiring hver gang lundefuglene inntar øya, det ville nok være en opplevelse verdt å få med seg ved en anledning! Lovund har også gitt sin hyllest til Peter Dass. Det går en merket sti på øya, med både info og skriverier fra presten som hyllet vakre nordland gjennom sine mange dikt på 1700 tallet. Stadig lærer man noe nytt, jeg hadde vel så og si ingen aning om hvem denne Petter Dass var før nå ;)

Hvit sandstrand på Lovund

Jeg har vært utrolig heldig med været de siste ukene. Strålende sol og temperaturer som minner om høy sommer. Det har vært faktisk deilig! Men på onsdag kveld kom regnet sigende inn over Lovund og tunge dråper traff teltduken. Jeg lå tørt og godt inne i mitt nye, flotte Helsport telt og lyttet til regnet. Det er noe helt eget ved det å høre regnet på teltduken, så avslappende at søvnen sniker seg innpå og inntar kroppen før du vet ordet av det. Men det aller beste med regn er alikevel når det går over. Morgenen bød igjen på stående sol fra klar himmel! I dag skulle jeg tilbake til Sandnessjøen. Øyhoppingen er over for denne gang, men det er ikke siste gang jeg er her. Helgelandskysten byr på drømmer om å padle kajakk mellom øyene, dra på sykkelferie og besøke resten av øyene som ligger å duver der ute i havet. Jeg kunne brukt seks måneder bare her! Men sånn blir det ikke, jeg har andre planer. Det å reise rundt sånn gjør at jeg har planer livet ut. På hvert sted jeg er kan jeg se for meg en rekke aktiviteter som kan utføres i området, det er liksom alltid mer å se! Men jeg har jo tid til å dra tilbake senere en gang, nå vet jeg jo hvor det er fint! Hittil må jeg si at ingenting overgår Helgelandskysten. Det er et område som MÅ besøkes. Hvis du er stolt av landet ditt nå så kommer du til å være som en nybakt mor etter et besøk på Helgelandskysten!

Reisetips: www.177nordland.no - oversikt over kollektivtransporten i Nordland. Nettsiden tilbyr en reiseplanlegger hvor du plotter inn avreisested og destinasjon, dermed får du forslag om båt og busstider. Det var rein lykke når jeg ble tipset om denne siden! Jeg hadde da rotet rundt i diverse uforståelige tabeller i en evighet..

Fra Petter Dass stien på Lovund

Trollheimen

En uke har gått, nye bekjentskaper er knyttet, beina har fått hvile og livet har bare vært supert - som vanlig! Jeg (og bilen) har vært i Rennebu på rekreasjons opphold, jeg trengte litt hvile og bilen trengte litt nye bremse deler. Dette ordnet seg helt fint da vi begge fikk tidenes  service fra Henry Arnfinn eller Gammer'n som vi liker å kalle'n ;) Han er en av de snille sjelene som svarte på mitt spørsmål om å få låne noen hytter rundt om i landet. Og ikke bare har jeg fått låne hytte! Det har blitt dusj, klesvask, gode middager, hyggelig selskap, orden på bilen, orden på transport av bilen til neste tur og i det hele tatt bare velstand! Jeg er evig takknemlig for å ha så gode støttespillere. Selvom det kanskje virker enkelt å pakke og dra så er det faktisk en del ting som må planlegges og ordnes i mellom turene så det er helt supert når jeg får så mye hjelp og støtte :)

Vakker natur med Gråsjøen i bakgrunn

Det har vært helt perfekt sommervær helt fra jeg kom til Rennebu. Strålende sol og skikkelig varmt, endelig litt sommer! Jeg har så klart blitt solbrent flere ganger. Fra hytta i Rennebu har det blitt noen dagsturer i området. Det er et lite område som kalles barnas naturverden i utkanten av Trollheimen. Her er det gode stier og selvbetjente DNT hytter, skikkelig flott opplegg for barn og voksne som ønsker lette turer i skjønn natur. Et sånt område skulle alle kommuner hatt! Fra hytta kunne jeg tusle rundt i dette området, velge å følge stiene eller bare gå i terrenget, opp på topper eller holde meg nede i dalene. Det var virkelig deilig å gå rundt med dagstursekk full av godsaker, ligge på det varme fjellet i solsteiken å lese. Balsam for kropp og sjel! Men rastløsheten tar meg igjen og jeg føler trangen til å forflytte meg. Planlegging av en rute gjennom Trollheimen begynner og etter seks dager i Rennebu tar jeg fatt på veien inn i Trollheimens rike. Takket være Gammer'n og noen snille venner av ham så ble bilen min kjørt fra Berkåk til Rindal sånn at jeg slapp å dra tilbake for å hente den. Jeg fikk også haik til Nerskogen av en annen venn av Henry Arnfinn. Været var på min side og alt lå til rette for en skikkelig flott turopplevelse!

Første etappe gikk fra Nerskogen, inn til Jødalshytta og videre til Trollheimshytta. Nermere tre mil og 6,5 timer effektiv gange. Jeg hadde rundt en times pause til sammen, måtte jo ha meg en kaffekopp på Jødalshytta og litt mat på veien. Jeg gikk igjennom den frodige Svartådalen fra Jødalshytta til Trollheimshytta. Det går en bekk igjennom hele dalen som virkelig gir liv til de grønne vekstene omkring. Jeg fikk litt følelsen av å være i regnskogen! Jeg har jo aldri vært i regnskogen, men jeg forestiller meg det litt sånn i hvert fall. Heldigvis var Svartådalen uten ekle slanger og farlige edderkopper så jeg var glad jeg befant meg der og ikke i regnskogen! Elven som buktet seg rundt i dalen hadde skylt opp noen små sandbanker som så ut som mini syden strender, reine idyllen! Virkelig nydelig dal å gå igjennom og i tillegg lett terreng.

Vel fremme ved Trollheimshytta ble det et lite stopp før jeg gikk litt videre å slo opp teltet ved en fin bekk. Trollheimshytta er en betjent hytte og ganske så populær. Jeg er nok mer glad i det litt enklere liv så det ble telt og middag på primusen for min del. Til og med en kattevask i bekken ble det, vel fortjent etter en dag med steikende varme.

Utsikt fra Snota

Dagen etter våknet jeg frisk og uthvilt i et deilig, svalt telt. Passet på å ikke plassere det rett i morgensola. Jeg funderte i kanskje 5 sekunder før jeg hadde bestemt meg: det blir tur til Snota. Når det er noe som kalles dronningen av Trollheimen og stiger 1668 moh så river det i fjellsjela og jeg bare må opp der! Hadde ikke planlagt det, men sånn ble det altså. Og jammen var det ikke verdt det denne gangen også! Jeg har aldri angret på en fjelltur og noe sier meg at det kommer jeg heller aldri til å gjøre. Turen til Snota er 22 km tur/retur. Helt grei dagsetappe og forholdsvis lett terreng den første biten på vei oppover. Det er først på siste del av turen at det er mye stigning. På toppen av Snota har man full oversikt over Trollheimens varierende natur. De frodige dalene i øst, de litt høyere, men slake toppene mot nord og de ville snøkledde toppene mot vest. I tillegg kan man se de vakre blå innsjøene Gråsjøen og Foldsjøen som snor seg mellom fjellene og innover mot Trollheimshytta. Jeg nøt utsikten og lunsjen i solsteiken på toppen, tror det ble nærmere en times pause der oppe. Veien ned ble tyngre enn forventet, jeg gikk faktisk litt tom for energi. Kanskje det var en kombinasjon av varmen, litt for lite drikke og litt lite mat. Jeg skjønte i alle fall at jeg hadde behov for rask energi når jeg kom til teltet og desperat tømte posen med mat på leit etter sjokolade. Kunne ikke vente til middag nei! Nesten 100 g sjokolade rett ned! Det holdt akkurat til å få laget middag før også den ble fortært med stor iver, pluss en flaske vann på styrten. Må nok passe litt bedre på i varmen ja!

Idyllisk stemning

Neste dags etappe begynte med kanskje enda høyere temperatur, helt klar blå himmel og en sol som hadde som mål å smelte bort en stakkars turgåer. Man skal da ikke klage på varmen, men det er virkelig varmt å gå med full oppakning i sånt vær! I tillegg var første del av marsjen stort sett i myr. Både varme og terreng gjorde at det ikke akkurat ble noe fartsrekord på kilometeren, men det er jo heller ikke målet. Jeg hadde planer om å gå fra Trollheimshytta og mot Rindal. Den aller mest brukte runden i Trollheimen er "trekanten". Gjevilvasshytta - Jødalshytta - Trollheimshytta og tilbake til Gjevilvass. Det er helt sikkert en fin rute, men for en som ikke er så glad i betjene hytter så er det greit å velge en annen rute. Planen, som sagt, var å gå til Rindal. Jeg begynte å gå oppover i myra, vekk fra den vakre Gråsjøen. Magefølelsen stemte ikke helt og for hvert steg ble den dårligere og dårligere. Skulle jeg gå vekk fra det fine vannet med bademuligheter og det hele? En rask titt på kartet gjorde at planen ble lagt om. Jeg valgte å gå langs hele Gråsjøen og Foldsjøen istede. Da kom jeg ut på veien et stykke unna Rindal, men med så koselige folk det er her i området  ble det haik den siste biten til Rindal, kjedelig å gå på vei. Jeg ofret gjerne turen over fjellet for bademuligheter i friskt vann og nydelig natur. Det ble en helt fantastisk tur og årets først ordentlige bad! Jeg lå lenge på det varme berget og luft tørket i solen, døste og drømte meg bort. Nå snakker vi ekte turglede med god tid, gode tanker og nyting av livet. Det lønner seg å følge magefølelsen!

Trollheimen byr virkelig på alt man kan ønske seg av natur opplevelser etter mitt syn. Nå har jeg jo ikke vært rundt hele området, men etter det jeg kunne se så er Trollheimen et sted jeg kunne vært lenge uten å gå tom for muligheter. Fjell, frodige daler, mektig furuskog, vakre innsjøer, utvalg av forskjellige DNT hytter og rikelig med teltplasser. Dette er faktisk det eneste stedet jeg har tenkt at jeg godt kunne hatt hytte. Jeg har vært veldig lite i denne delen av Norge tidligere, men det har jeg nå tenkt til å begynne med! Det ligger jo midt i smørøyet! Trondheim som nærmeste stor by, kort vei til fantastisk natur og de menneskene jeg har møtt er virkelig hyggelige og imøtekommende. Som jeg har sagt tidligere: har du noen gang møtt en trønder som ikke er hyggelig? Kanskje har jeg bare vært heldig eller møtt få trøndere, men hittil står jeg ved den uttalelsen ;)

Lite tips til slutt: Hvis man først er på disse kanter så anbefales en tur innom Saga Trollheimen hotell. Et særdeles hyggelig sted som minner mer om en hjemmekoselig hytte enn et hotell. I tillegg er vertskapet utrolig hyggelige mennesker som får deg til å føle deg som hjemme umiddelbart. Stoppet innom her mens jeg ventet på bilen :) 

Utsikt fra Snota

Gammer`n ;)

En liten topp på oversiden av hytta i Rennebu

Fått meg trekopp! :)

Utfordringer i fjellet - Romsdalen

Rundtur i Romsdalsfjellene
Det eneste jeg ser er hvitt. Hvit snø på bakken og tykk hvit tåke i luften. Jeg befinner meg midt inne i denne hvite grøten og ser absolutt ingenting annet enn hvitt. Jeg er omrent 1100 m.o.h og selvom jeg ikke kan se terrenget rundt meg så vet jeg at det går rett ned hvis jeg beveger meg i feil retning. Pulsen stiger og jeg trives svært dårlig akkurat i dette øyeblikket. Det å ikke se noe som helst i et så bratt terreng er ikke stas. Det er avgjørende å følge stien som jeg nå håper ligger begravet under den snøen jeg går på. Jeg har et mål om å nå Vasstindbu i Romsdalen, hytta som ligger på tuppen av fjellet med fantastisk utsikt utover dalene og de omkringliggende fjellene. Tåka og snøen utgjør et vesentlig problem.

En dag tidligere befant jeg meg på Kavli rett utenfor Isfjorden i Rauma kommune. Dette er et av utgangspunktene for adkomst til Måsvassbu, en selvbetjent dnt hytte som visstnok skal være en koselig plass. Jeg har sett for meg en rute gjennom fjellene i Romsdalen og Måsvassbu er et fint utgangspunkt. Været er strålende og for første gang denne sommeren så kan jeg gå i shorts og kortarmet trøye på tur. Jeg har kjørt fra Hornindal samme dag og begynner turen på ettermiddagen. Ca 8 km fra parkeringsplassen til Måsvassbu, en del stigning, men ganske spredd utover så det blir en flott tur på 2,5 timer. En god ettermiddagsetappe. Måsvassbu ligger flott plassert ved et vann og jeg ankommer akkurat tidsnok til at jeg får nyte en øl ute før de siste solstrålene forsvinner bak fjellene. Jeg har faktisk båret med meg to øl på denne turen, en kompensasjon for at teltet ikke er med ;) Jeg skal nemelig benytte meg av ubetjente dnt hytter på denne turen, i påvente av nytt telt.

Det ble en god natts søvn på Måsvassbu før turen fortsatte mot Vasstindbu. Etappen er 10 km med bratt terreng, i alle fall siste delen av etappen. Godt driv, godt humør og godt vær gjorde at de første timene gikk som en lek. Det var riktignok en god runde med klatring i steinura, men så lenge jeg holdt konsentrasjonen og tempoet oppe så gikk det greit. Akkurat slikt terreng, steinur, som det har blitt en del av de siste ukene, krever en god dose tilstedeværelse. Man vil nødig tråkke feil på disse steinene, risikere å skli eller kile fast foten i mellom steinene. Dessuten får jeg brukt hele kroppen da det er en del klyving både oppover og nedover. Med forholdsvis tung sekk på ryggen så er også tyngdepunktet litt annerledes, noe som krever litt ekstra dette terrenget. Men selv om svetten rant og pusten gikk tungt så kom jeg inn i en god rytme og fant et tempo og en teknikk som krevde så lite krefter som mulig. Jeg har erfart at et jevnt tempo og passende høy puls er det som gir best resultat, kommer pulsen litt for høyt så tar jeg rundt et minutts pause for deretter å fortsette rolig oppover. Sånn ellers blir det lite pauser, det hender jeg hiver i meg noe nøtter og kjeks hvis jeg kjenner at blodsukkeret synker, men ellers så går jeg jevnt til jeg er fremme ved målet.

Jeg befinner meg på bunnen av den siste oppstigningen til Vasstindbu. Det er virkelig bratt! Jeg så på kartet at høydekurvene var tette, men å se det i virkeligheten er noe annet. Jeg kan ikke nekte for at jeg gruet meg litt. Store og små steiner lå slengt helt vilkårlig nedover fjellsiden og at det skulle gå noe sti opp her virket noe merkelig, men røde T'er åpenbarte seg på diverse steiner oppover ura. Å kalle det en sti er vel å ta i, men T'ene viste i allefall hvilken retning jeg skulle og følelsen av å klatre helt vilkåerlig rundt ble mindre. Jeg hadde nok ikke begitt meg opp denne ura hvis ikke det hadde vært for disse røde merkene. Fantastisk jobb turistforeningen gjør! 

Jeg bega meg oppover i jevnt tempo, passet på hvor jeg satte beina og passet på å holde tyngdepunktet inn mot fjellsiden, vel vitende om at hvis jeg tippet baklengs ned her så hadde det nok ikke hjulpet med nødpeilesender! Etterhvert som jeg beveget meg oppover så kom også tåka sigende innover. Inget stort problem så lenge jeg kunne se de røde merkene, men så kom altså snøen..

Jeg stod på kanten av snøen, så bare hvitt foran meg. Ingen røde merker og ikke et glimt av noe som helst av terrenget rundt. Jeg visste at jeg måtte ta en avgjørelse: enten måtte jeg fortsette fremover, inn i den hvite massen og håpe på å gå rett på hytta, eller så måtte jeg snu å klatre den bratte fjellsiden ned igjen for så å gå en del km tilbake til bilen eller tilbake til Måsvassbu. Det siste alternativet var lite fristende, men så var ikke akkurat det første alternativet spesielt attraktivt heller. Hvis jeg bare hadde fått et lite glimt av hva som fantes rundt meg så hadde jeg nok følt meg litt bedre, men den muligheten hadde jeg jo ikke. Fristelsen ble for stor, det ble alternativ nummer 1. Jeg var jo så nære hytta, det gjalt bare å treffe akkurat, og da mener jeg med en omkrets på rundt fem meter. Jeg måtte altså nesten gå på hytteveggen for å se den i denne tykke tåka. Med gps'en i hånda og kompasset rundt halsen så gikk jeg inn videre. Hjertet dunket og ubehaget steg for hvert skritt. Det er vanskelig å forklare, men man blir altså fullstendig desorientert når man ikke ser noe som helst! Det er en fryktelig ekkel følelse, i allefall i bratt fjell terreng. 

Plutselig skimtet jeg noe som kunne minne om en skygge rett foran meg, var det virkelig hytta? Jeg måtte enda nærmere for å se formen på skyggen, men da jeg skimtet en vinkelrett trekant så skjønte jeg at dette var noe menneske skapt, det var virkelig hytta! Jeg hadde gått RETT på! Jeg har aldri vært så glad for å komme frem noen gang! Den lettelsen jeg følte er ubeskrivelig, det måtte tørkes både snørr og tårer i det jeg låste opp døra for å si det sånn.
Vel i hus med fyr i peisen, tørre klær og mat i magen så var det faktisk ganske rart å tenke på at det hadde vært så skummelt der ute. Det var jo ikke så farlig? Antagelig ikke, men det var absolutt ubehagelig å føle seg så desorientert. En erfaring rikere! Alle har jo hørt om den berømte tåka i fjellet, men jeg har ikke opplevd det på denne måten tidligere. Tåke og snø = dårlig kombinasjon.

Morgenen kom og det første jeg tenkte på når jeg slo opp øynene var tåka. Var det endelig mulig å se utsikten som hadde lukket meg opp her i første omgang? Var det mulig å gå videre? Jeg så ut viduet og så fremdeles ikke annet enn hvitt det ute, i tillegg pisket regnet mot ruta. Ingen grunn til å stresse altså.. det ble en time til på øyet. Tåka var fremdeles tykk utover formiddagen, men regnet hadde gitt seg. Jeg hadde ikke lyst til å gå videre i tåka så jeg bestemte meg for å vente å se om det lettet. Formiddagen ble brukt til lesing og yoga, ikke så verst det heller. Rundt kl 12.30 så skjedde det noe utenfor vinduet, solen skinte inn og skyene gikk fort rundt på himmelen. Tåka lettet i lengre og lengre perioder noe som resulterte i et etterlengtet glimt av utsikten fra Vasstindbu. Den var ikke til å kimse av! Høye fjell og dype, frodige daler, akkurat som jeg hadde forestilt meg Romsdalen!
Men utsikten kunne ikke nytes lenge, jeg ville utnytte finværet til å komme meg videre. Sekken ble pakket i en fei og hytta vasket, kl 13.20 var jeg på vei mot Svartvassbu. Det ble en god runde med klatring i steinura også på denne turen, men ikke fult så bratt. Turen ble unnagjort på tre timer, akkurat fremme til middagstid :) Svartvassbu er en koselig liten hytte som ligger ved et lite vann som nå var dekket av blå hvit is. Jeg kunne så vidt skimte det helt klare grønne vannet som viste seg i sprekkene i isen. Det ble altså ikke noe fiske, jeg fikk heller kose meg med den hjemmelagede turmaten!

Dagen etter ble det en god etappe på rundt 20 km. Fra Svartvassbu, ned i Grøvdalen og tilbake til Kavli. Den siste delen av etappen var på asfalt, lett å gå, men nokså kjedelig! Alikevel var det verdt det for å få denne fine runden rundt i fjellene. Strålende fornøyd med turen og ikke minst det flotte været, tuslet jeg tilbake langs veien med musikk på øra. Vel tilbake samme sted som for tre dager siden så ble det en rask vask i elva. Iskaldt, men deilig å få skylt av den verste svetta ;) Utenom noen "kattevasker" i bekker å små vann så har det blitt lite dusjing i det siste! Klesvask er det også dårlig med så klærne fikk seg en liten duppert de også for så å henge rundt i hele bilen til tørk. Sånn er det på tur, det er jo litt av sjarmen!

Romsdalseggen
Dagene i Romsdalen ble avsluttet med en liten turistattraksjon nemelig tur over Romsdalseggen. En ganske populær tur på 10,4 km og med spektakulær utsikt! Jeg gikk turen fra Venjesdalen og mot Åndalsnes, brukte vel ca fire timer. Jeg ble faktisk litt overrasket over hvor lett turen var, plutselig var jeg jo på toppen! Det kan kanskje ha noe med at jeg var vant til litt tøffere terreng og litt mer oppakning på ryggen. Men for en utsikt! Det er ikke tvil om hvorfor denne turen er populær! Jeg var også heldig med været så det kunne ikke bli stort bedre der jeg satt med solen i ryggen, spektakulær utsikt og nøt nistepakka.
Som navnet tilsier så går man over eggen på fjellet og det kan jo by på litt spenning, spesielt hvis man har et snev av høydeskrekk. Det er ikke akkurat danseplass på denne delen av turen, knapt nok plass til en person faktisk! På begge sider stuper fjellet ned i bratt ur og dype daler. Jeg har visst mistet helt høydeskrekken for det å stå på den tynne eggen å titte over kanten gjorde meg svært lite. Det er egentlig bare fascinerende og pirrende. Kanskje jeg må begynne med basehopp? Foreløpig holder det med litt tåke på fjellet for at jeg kjenner at jeg lever så basehopp får eventuelt bli hvis jeg skulle miste livsgnisten fullstendig ;)

Romsdalen ga mange inntrykk og erfaringer, det er et sted man antagelig kan bruke år på å utforske. Det er et eldorado for diverse frilufts aktiviteter og hadde jeg hatt flere år på tur så hadde jeg nok blitt en god stund til. Lært meg å klatre skikkelig og endelig blitt Fjelldronning! Syv av toppene i Romsdalen må klatres  for å få denne jeve tittelen. Men det er nok i tøffeste laget for en nybegynner som meg. Jeg kommer tilbake når jeg har blitt en erfaren fjellklatrer! Ps! Det er mulig lokalkjente river seg i håret når jeg kaller alt for Romsdalen, men jeg kan ikke de rette betegnelsene så det får duge..Jeg vet i allefall at jeg har vært i Møre og Romsdal fylke;)

Nå venter Trollheimen på meg og deretter går ferden nordover og mot svenske grensa. Tiden er snart inne for å gå flere mil enn jeg har gjort tidligere. Men først en runde i litt annet, men sikkert vel så vakker natur i Trollheimen!

Måsvassbu

Spisse topper!

Utsikt over Grøvdalen

Fornøyd med turen!

Utsikt fra Romsdalseggen mot Åndalsnes

Utsikt fra Romsdalseggen mot Trollveggen

Dagens teltplass med fantastisk utsikt mot Trollveggen

Sogn og Fjordane - mitt andre hjem!

"Home is not a place, it`s a feeling"

Det har vært noen fantastiske dager i vakre Sogn og Fjordane. Et landskap preget av fjorder som snirkler seg inn mellom de mektige toppene, hvor de små tettstedene ligger omkranset av denne vakre naturen og folkene som bor her ser ut til å ta dette helt forgitt. Hvorfor skulle ikke de få være så privilegert til å bo i disse omgivelsene liksom? De har nok fortjent det, alle som en, selvom de antagelig ikke ser like begeistret på det som jeg gjør. Men sånn er det jo ofte, man blir vant til, og tar forgitt det man har. Man kan drømme seg bort til andre steder i verden og leve i forestillingen om at gresset er grønnere på den andre siden. Men er det egentlig sånn? Det er ikke så sikkert. Det er vel kanskje heller sånn at omgivelsene ikke er avgjørende for hvor fornøyd man er med livet, men heller hvordan man velger å leve. Jeg er i alle fall svært så fornøyd med hvordan jeg har valgt å leve akkurat nå! Det at jeg kan sette så stor pris på omgivelsene rundt meg, bli så lykkelig over å bestige en fjelltopp, være helt fri til å gjøre det jeg vil hver eneste dag og det å være så takknemlig for helt hverdagslige ting som å få tatt en dusj eller vasket klær :) Det setter livet i perspektiv! I tillegg så får jeg jo gitt næring til samegenene, som jeg gir skylden for trangen til å forflytte meg og rastløsheten som ligger i blodet. Jeg har lært meg å sette pris på den, rastløsheten. Det er vel grunnen til mye av det jeg har oppnådd, i tillegg til en god dose besluttsomhet ;) Dette i kombinasjon med å sette pris på de små gledene i livet, er etter mitt syn, en god oppskrift.

Det ble altså noen flere dager i dette flotte fylket enn planlagt. Jeg var jo egentlig på vei til Romsdalen da jeg plutselig ble blendet av naturen og trangen til å bestige noen fjell. Et godt tegn på at roen i kroppen senker seg og jeg lytter til egne ønsker, er jo nettopp det at jeg rett og slett bare ble her istedenfor å følge planen! Jeg kom til Stryn etter noen timers kjøretur fra Bergen. Etter noen søk på nettet hadde jeg funnet en fjelltopp som fristet, nemlig Skåla. Den er så heldig å ha fått tildelt tittelen "norges lengste oppoverbakke". Jeg tenkte som så at den severdigheten må jeg ha på lista og satte i gang. Det skulle vise seg at de stakkars 8 km med oppoverbakke ikke ville gi fra seg hemmelighetene sine uten en god dose svette og melkesyre som betaling! Men jeg betalte og nådde toppen etter rundt 3,5 timer med klissvåt trøye og møre bein. Det var absolutt en kontrast til Hardangerviddas flate landskap, men utsikten på toppen var verdt hver svettedråpe. Jeg ble, som vanlig, helt målbundet av synet. Det må bare oppleves! 1848 m.o.h, på toppen av fjellet, står Skålatårnet. En DNT hytte bygget i stein med tykke vegger og rund form. Her inne i denne lille hytta er det soveplass til 20 stykk, men man må jo være litt ekstra glad i fremmed folk for å gidde det. Jeg tok lunsjen der før jeg begynte på nedstigningen. Det var som en lek i forhold! To timers aking i snø og jogging på sti førte meg tilbake til utgangspunktet. Jeg satte litt mer pris på snøen på vei ned enn opp for å si det sånn! Turen til Skålatårnet anbefales på det sterkeste, men vil du ha hytta for deg selv så må du nok belage deg på vitertur. Dette er visst et populært turmål for mange og i fellesferien så er det nok litt ekstra med folk. I tillegg anbefales godt med klær. Selv på sommerstid falt det noen små snøkorn der oppe og vinden var ikke varm. Jeg er glad jeg hadde ekstra skift, lue og hansker.

Da jeg kom ned igjen var behovet for dusj og klesvask stort! Jeg valgte å kjøre inn til Stryn sentrum og ta inn på en campingplass. Å for en luksus! Det ble dusj, klesvask og et par øl på pubben etterpå, som belønning for strevet. Det smakte himmelsk! Små gleder, men virkelig fantastisk!
Jeg ble to dager på campingen. Der var det nemelig internett og jeg så mulighetene for å få gjort unna litt skolearbeid. Jeg vil gjerne ta en eksamen i januar og dermed kreves det at jeg leverer fire oppgaver innen desember. Det skal jeg jo alltids klare med tilgang på internett en gang innimellom. Nettstudier er toppen altså! Nevnte jeg at jeg fikk A på to eksamener i mai? Hehe.. litt skryt må være lov ;)

Anyways.. skolearbeid unnagjort og livet er perfekt, nesten i alle fall.. Det har seg nemlig sånn at glidelåsen på teltet mitt er ødelagt så nå får jeg ikke lukket det! Passer dårlig i regnevær som det ikke er for lite av denne sommeren. Håper på kjapp mail fra Bergans ang den saken, telt må jo holde lenger enn et år! Siden jeg ikke hadde videre lyst til å ligge i vått telt så tok jeg en telefon til en hyggelig familie i Hornindal som har tilbudt meg å låne setra deres. Det passet jo utmerket og jeg setter virkelig stor pris på gjestfriheten :) Hornindal er nabokommunen til Stryn så jeg holdt meg i området litt til.

Setra ligger vakkert plassert inne i en dal med utsikt til fjellene rundt, et perfekt utgangspunkt for topptur. Og topptur ble det! Horndalsrokken ble neste erobring, et fjell som stiger 1529 m.o.h og har et karakteristisk utseende med en ektra liten topp oppå toppen. Den så absolutt spennende ut på avstand og skuffet ikke, tvert i mot! Den bød på diverse måter å forflytte seg på, vanlig gange, krabbing på alle fire både opp og ned, tråkking i snø og klamring til fjellkanten. Det var riktig så bratt enkelte steder, noe som krevde at alle fire lemmer måtte i bevegelse for å få kroppen opp. Veien opp går i et skar med varierende terreng, noe steinur med mye løse stein, noe hardt fjell å klyve opp, noe snø og noen partier med gjørme. Felles for terrenget i skaret er at det er bratt, nødvendigvis både opp og ned. Det kreves altså litt tid for å gå så sikkert som mulig, men når forhåndsregler tas så er det ikke noe problem. Fordelen med å ta det litt rolig er jo at det ikke blir så fryktelig slitsomt! På toppen av skaret så gikk veien videre over snøen helt til toppen. Toppen bød på virkelig luftige partier! Det gikk rett ned på den ene siden og suget i magen ble gjeldende når fristelsen for å titte på utsiden av stupet ble for stor. Heldigvis så kunne jeg gå trygt på den ene siden selv om det ikke akkurat var noen motorvei der heller. Men for en utsikt! Igjen ble jeg fullstendig målbundet! Er det virkelig mulig?! Jeg tror faktisk denne utsiken var hakket bedre enn på Skåla. Jeg skuet utover mektige fjell i alle retninger, vann som lå fanget i mellom de, så blå som bare fjellvann kan være. Man kan visst se helt til Ålesund fra Horndalsrokken, men været var nok litt for grått for det akkurat da. Jeg så allikevel nok til å bli fascinert. Etter litt nøtter og kjeks, pluss en liten topptur-dram som jeg ble tilbudt av en gjeng der oppe, så bar det ned igjen til setra. På nedover veien var det om å gjøre å holde seg på beina, man vil virkelig ikke skli i dette terrenget, det kan ta tid å stoppe igjen! Jeg klarte meg hele veien ned uten uhell, men i det jeg plasserte beina "trygt" på svaberget nedenfor så klarte jeg å tryne, ironisk nok! Jaja, skulle jeg først gå på trynet så er jeg glad det skjedde der. Ingen skade skjedd!

Jeg takker for fantastiske dager og begir meg videre. Denne gangen tror jeg at jeg skal komme meg helt til Romsdalen før jeg stopper ;)

Bildene (eller fotografen) gir dessverre ikke naturen den respekten den fortjener, men det gir nå et lite inntrykk. 

Utsikt fra Skåla

Skålatårnet

Utsikt fra Horndalsrokken

Rett ned!

Veien opp og ned til Horndalsrokken

Mer utsikt fra Rokken