Les,les folkens! Jeg er kjempe fornøyd med resultatet!
Du finner henne i skauen
24 år gammel hadde Elise Strange nådd alle målene hun satte seg som ungdom. Men er dette livet, spurte hun seg selv? Nå legger hun ut på langtur.
Alt var tilsynelatende perfekt. Allerede som 18-åring kjøpte og pusset Elise opp sin første leilighet. Seks år senere hadde hun utvidet til et 14 mål stort småbruk i Re. Hester hadde hun også på gården - en årelang drøm for Horten-jenta.
Den faste jobben i Horten kommune, med oppfølging av psykisk utviklingshemmede ungdommer, var også helt i tråd med hva hun hadde sett for seg som ungdom.
Store spørsmål
Den faste jobben i Horten kommune, med oppfølging av psykisk utviklingshemmede ungdommer, var også helt i tråd med hva hun hadde sett for seg som ungdom.
Store spørsmål
Likevel var det noe som skurret litt. Etter et halvt år med sammenhengende oppussing av et gårdshus som så å si var riveklart da hun kjøpte det, kjente Elise på følelsen:
Er dette virkelig livet? Skal jeg gå dag ut og dag inn i en endeløst lang gjøremålsliste?
- Jeg tenkte lenge på å flykte fra alt. Jeg levde A4-livet, og var rett og slett lei av det. Det må da finnes noe mer enn dette, husker jeg at jeg tenkte da dag etter dag gikk med til jobb, forteller den blide 26-åringen.
Klar for å hoppe i det
I ett års tid spant tanken rundt i hodet. Først slo hun det fra seg. Å bare hoppe i det ble for drøyt. Å forlate alt, kanskje til og med selge småbruket, ble for dumt.
Men da den verste oppussingssjauen hadde lagt seg var Elise fortsatt lysten. Hun ville gjøre noe annerledes, noe som skilte seg fra det livet hun levde nå. 26-åringen var klar til å ta beina fatt.
- Det at jeg fortsatt hadde lyst ble for meg et bevis på at det ikke bare var en trang etter å flykte som lå bak. Så fikk jeg plutselig en følelse av at jeg måtte gjennomføre. Jeg vet ikke hva som gjorde det, men jeg var rett og slett klar for å hoppe i det, forteller Elise.
Monsen som forbilde
Samtidig startet forberedelsene. Rundt nyttår la hun de første planene for en skikkelig langtur i norsk og svensk turterreng. Det har gått med mye tid til å planlegge - både hva hun skal spise, hvor hun skal gå og hva hun skal pakke i sekken.
- Mitt store forbilde er Lars Monsen. Han har jeg hentet mye inspirasjon fra. Derfor ble det også naturlig å legge en av turene gjennom Lomsdal-Visten nasjonalpark, forteller Elise hjemme i pappas hus i Orrfuglstien i Horten.
Det er her hun gjør de siste forberedelsene før turstart 8.juni. Da starter den første etappen - fra Dalsbygda utenfor Røros, over til Trollheimen og videre til Romsdal og Åndalsnes.
- Jeg har lest meg til at det er vanlig å gå mellom én til tre mil for dagen. Men målet mitt med turen er ikke å gå lengst mulig på kortest mulig tid. Det viktigste for meg er å nyte det, samtidig som jeg håper at turen skal føre til utvikling på menneskelig plan.
Samtidig startet forberedelsene. Rundt nyttår la hun de første planene for en skikkelig langtur i norsk og svensk turterreng. Det har gått med mye tid til å planlegge - både hva hun skal spise, hvor hun skal gå og hva hun skal pakke i sekken.
- Mitt store forbilde er Lars Monsen. Han har jeg hentet mye inspirasjon fra. Derfor ble det også naturlig å legge en av turene gjennom Lomsdal-Visten nasjonalpark, forteller Elise hjemme i pappas hus i Orrfuglstien i Horten.
Det er her hun gjør de siste forberedelsene før turstart 8.juni. Da starter den første etappen - fra Dalsbygda utenfor Røros, over til Trollheimen og videre til Romsdal og Åndalsnes.
- Jeg har lest meg til at det er vanlig å gå mellom én til tre mil for dagen. Men målet mitt med turen er ikke å gå lengst mulig på kortest mulig tid. Det viktigste for meg er å nyte det, samtidig som jeg håper at turen skal føre til utvikling på menneskelig plan.
Forberedelser
Elise peker på en bok som ligger på stuebordet: «Villmarksjenta» av Maria Grøntjernet. Jenta som 16 år gammel gikk helt fra svenskegrensa til Vestkapp. Der henter hun litt av inspirasjonen og forhåndskunnskapene som må til før turstart.
I starten var det litt vanskelig å vite hvordan hun skulle angripe forberedelsene. For ja, hun hadde bestemt seg, men hva innebar det egentlig? Å innhente mest mulig informasjon ble taktikken. Derfor føler hun nå å ha rimelig god kontroll.
- Jeg må få skiftet bremser og olje på bilen før jeg kjører til Røros, sier Elise og ler.
Mat må hun selvsagt ha med seg. Ferdigposer mener hun blir for dyrt, derfor har hun tørket sin egen mat - oksekjøtt, reinsdyrskjøtt, ulike grønnsaker. Til og med cous cous-salat og søtpoteter har hun med seg.
- Jeg satser på å spise en god porsjon med havregrøt til frokost hver dag. Det pleier å holde en stund.
- Bare å gjøre det
Hun er forbi stadiet hvor følelsen forbundet med turen er skrekkblandet. Nå er det bare godfølelse som bygger seg opp. Selv om den lengste turen hittil har vært en uke på egenhånd i Vassfaret.
- Jeg gleder meg til å få litt alenetid uten tusen bekymringer. Det å få lov til å oppleve noe nytt, som er helt annerledes fra det vanlige hverdagslivet. Jeg har ikke planlagt alt i detalj. Det er også litt av poenget. Men jeg lover å være hjemme til jul, sier Elise.
Å kjenne på ensomheten er kanskje det viktigste av alt for 26-åringen. Da kommer alle utfordringene, som forhåpentligvis kan føre til mestringsfølelse og selvutvikling.
- Jeg gleder meg til å kjenne på det som egentlig er ensomhet. Selv om jeg bor alene, så er det ikke det jeg kjenner på til vanlig. Da har du både Facebook, Instagram og alt mulig som gjør at du kan kommunisere med folk hele tida. Det å ikke ha den muligheten er veldig spennende. Det ligger veldig mye utvikling å i å være alene og bare ha seg selv å tenke på. Du må stole på deg selv, påpeker Elise.
Hun beskriver seg selv som en jente som alltid har vært opptatt av å følge den vanlige rekkefølgen. Fullføre skole, få seg jobb, etablere seg. Men nå tar hun et solid steg ut av A4-trappa.
- Kanskje er det litt klisje, men det er faktisk bare å gjøre det. Uansett hva man finner på, så går det bra, og alt blir som det skal. Det har jeg slått meg til ro med, sier Elise.
Elise peker på en bok som ligger på stuebordet: «Villmarksjenta» av Maria Grøntjernet. Jenta som 16 år gammel gikk helt fra svenskegrensa til Vestkapp. Der henter hun litt av inspirasjonen og forhåndskunnskapene som må til før turstart.
I starten var det litt vanskelig å vite hvordan hun skulle angripe forberedelsene. For ja, hun hadde bestemt seg, men hva innebar det egentlig? Å innhente mest mulig informasjon ble taktikken. Derfor føler hun nå å ha rimelig god kontroll.
- Jeg må få skiftet bremser og olje på bilen før jeg kjører til Røros, sier Elise og ler.
Mat må hun selvsagt ha med seg. Ferdigposer mener hun blir for dyrt, derfor har hun tørket sin egen mat - oksekjøtt, reinsdyrskjøtt, ulike grønnsaker. Til og med cous cous-salat og søtpoteter har hun med seg.
- Jeg satser på å spise en god porsjon med havregrøt til frokost hver dag. Det pleier å holde en stund.
- Bare å gjøre det
Hun er forbi stadiet hvor følelsen forbundet med turen er skrekkblandet. Nå er det bare godfølelse som bygger seg opp. Selv om den lengste turen hittil har vært en uke på egenhånd i Vassfaret.
- Jeg gleder meg til å få litt alenetid uten tusen bekymringer. Det å få lov til å oppleve noe nytt, som er helt annerledes fra det vanlige hverdagslivet. Jeg har ikke planlagt alt i detalj. Det er også litt av poenget. Men jeg lover å være hjemme til jul, sier Elise.
Å kjenne på ensomheten er kanskje det viktigste av alt for 26-åringen. Da kommer alle utfordringene, som forhåpentligvis kan føre til mestringsfølelse og selvutvikling.
- Jeg gleder meg til å kjenne på det som egentlig er ensomhet. Selv om jeg bor alene, så er det ikke det jeg kjenner på til vanlig. Da har du både Facebook, Instagram og alt mulig som gjør at du kan kommunisere med folk hele tida. Det å ikke ha den muligheten er veldig spennende. Det ligger veldig mye utvikling å i å være alene og bare ha seg selv å tenke på. Du må stole på deg selv, påpeker Elise.
Hun beskriver seg selv som en jente som alltid har vært opptatt av å følge den vanlige rekkefølgen. Fullføre skole, få seg jobb, etablere seg. Men nå tar hun et solid steg ut av A4-trappa.
- Kanskje er det litt klisje, men det er faktisk bare å gjøre det. Uansett hva man finner på, så går det bra, og alt blir som det skal. Det har jeg slått meg til ro med, sier Elise.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar