Storrustefjell: Trollfoss - Bukollen
Hvor: Sør -aurdal, Oppland
Tidsbruk: fredag - søndag (mai 2014)
Veibeskrivelse: Rv7 om Sokna til Strømsoddbygda, videre gjennom bommen ved Frisvatnet (husk bompenger) til parkeringen nedenfor Bukollplassen. Følg blåmerket sti i retning Storekrak.
Man kan gå fra hytte til hytte over til Vassfaret om man ønsker, eller bare ta med telt og utforske områdene uten turistmerkede stier. Mye info på ut.no.
Tenk at det snart er et år siden denne turen! Utrolig hvor fort tiden går altså.. Jaja, jeg har minnene i god behold i alle fall :)
Vi, en kompis og jeg, bestemte oss for å ta en vårtur i fjor og valget falt da på Storrustefjell. Det var ikke uten grunn for det å se fantastiske Trollfoss under snøsmeltingen er absolutt verdt turen!
Det var varmt i været når vi parkerte bilen fredag ettermiddag så det ble lett bekledning med shorts og singlet. Varmere klær ble lagt på toppen av sekken, vi skulle jo bestige noen høydemeter så kaldere forhold ble det helt sikkert etterhvert. Den første delen av turen var bratt, vi pustet og peset oss oppover i rolig tempo. Det ble noen drikke pauser i solen før nye høydemeter ble tilbakelagt. Det er noe helt eget å slite seg oppover bratte stier med tung sekk på ryggen, det er slitsomt, men allikevel så deilig på en eller annen måte! Jeg vet ikke helt hvordan jeg kan beskrive det, men jeg har ennå til gode å miste humøret selv om bakken er tung og lang, svetten sildrer og musklene i beina merkes godt.
Men veien opp var ikke bare fryd og gammen, langt i fra! Jeg trodde jeg hadde høy puls jeg, men det viste jeg at den kunne stige ytterlige. Vi møtte nemlig på min store frykt: HUGGORMEN! Jeg får helt panikk når jeg møter orm, tårene fyller øynene og kroppen stivner. Denne gangen ble jeg ekstra redd for Jenny, hunen min, gikk løs og så ikke ut til å merke at det var en diger, ekkel huggorm midt i veien! Jeg skrek til henne at hun skulle ligge og bli der, Jenny er heldigvis lydig så hun gjorde som hun fikk beskjed om. Men da var det min tur til å gå forbi dette forferdelige udyret. Det krevde stor konsentrasjon og mye mot, men jeg kom meg helskinnet forbi! Under denne seansen hadde han jeg gikk sammen med prøvd å gi meg noen støttende ord, men dette ble glatt overhørt og besvart med: "Ikke snakk til meg!!!" Vi måtte le av dette senere når jeg hadde fått igjen fatningen ;)
Turen gikk videre oppover, med en noe lett skremt Elise som trodde alle kvister på stien var orm ;)
Når vi nådde toppen og fikk se vakre Trollfoss buldrende nedover det trappe-lignende fjellet, ble alle ormer og tunge bakker glemt umiddelbart. Det var utrolig flott å stå på siden av fossen, kjenne de små vanndråpene treffe den bare huden og kjenne lukten av iskaldt vann og frisk natur.
Det er rart hvordan lukter setter seg i hukommelsen, jeg kan fremdeles huske akkurat den lukten og dermed fremkalle de følelsene som oppstod rundt dette minne. Hjernen vår er fantastisk altså!
Temperaturen sank, som forventet, og store, hvite områder med snø kom til synet når vi kom til toppen av fossen. Vi bestemte oss for å prøve å finne en leirplass ved et lite vann litt overfor fossen. Teltet ble slått opp og soveposene ble rullet ut. Det ble middag på primusen, real tur mat, enkelt og greit! Etter middag ville jeg prøve fiskestanga i det åpne elveløpet. Det var bare et
problem: vi måtte få snøret på snella. For de som har tatt i en fiskestang tidligere så høres kanskje ikke dette ut som store problemet, men for oss to ferskinger var dette et kjempe problem, viste det seg! Den ene holdt snøret og den andre snurret på snella, men på et eller annet vis så ble alt feil og vi måtte ta det av igjen.
Det ble løping rundt på fjellet med snøret hengende etter, så klart hengende fast i alle små tuer med lyng.. Også var det på`n igjen, snurre det på snella. Det gikk bedre denne gangen, men det viste seg at denne fiskestanga ikke tålte noe som helst motstand i snøret.. Jeg kunne altså ikke få fisk på kroken for den hadde bare tatt med seg snøret uten at jeg hadde fått sveivet inn, snella gikk jo bare rundt og rundt og snøret kom ikke noe lenger inn! Det må ha vært noe galt med den stanga, det kan jo ikke ha vært oss som gjorde noe galt ;) Jeg har en mistanke om at jeg ble sabotert, han som var med synes det var helt unødvendig å ta livet av den stakkars, uskyldige fisken. Han ville ikke ha noe med det drapet å gjøre så det fikk jeg ta ansvaret for! Jeg forsikret han om at jeg skulle ta på meg det fulle og hele ansvar for dette hvis jeg, mot all formodning, skulle få en fisk. Det ble en unødvendig bekymring for fiskestanga ble liggende resten av turen!
Som dere sikkert skjønner så har jeg fisket svært lite med stang oppigjennom. Jeg må nok legge meg i hard trening hvis jeg skal få fisket noe på Norgesturen i sommer, det kan være en fordel å få snøret riktig på i alle fall ;) Men det er nok tålmodigheten som blir det neste problemet, jeg fatter ikke hvorfor det må ta så lang tid å få fisk! Og hvor ofte får man egentlig fisk? Evighetsprosjekt...
Det ble altså ingen fisk til kvelds, men en fin kveld allikevel. Det å krype ned i soveposen, kjenne varmen bre seg og trekke den friske lufta gjennom nesa, er en av de øyeblikkene som gjør at jeg vil gjøre dette om igjen og om igjen. Denne gangen hadde jeg jo til og med selskap i teltet, reine luksusen!
Morgenen etter bød på fin vær og varme, rett og sett helt topp å våkne til! Frokost og kaffe ble fortært ute i solen. Livet er ikke verst når man får oppleve slike øyeblikk!
Vi bestemte oss for å ta turen til Bukollen som lå et stykke unna. Det så ut som en fin tur å bruke dagen på. Vi peilet kompass kurs og la i vei med lunsj og ekstra klær i sekken. Teltet ble stående da planen var å komme tilbake. Sånn ble det imidlertid ikke..
Det var en kjempe fin tur over fjellet, lyngen knaset under beina, solen varmet og de små bekkene sildret rolig nedover med friskt og godt fjellvann. Vårfølelsen spredde seg i kroppen. Det er en stor fordel å reise på fjellet på denne årstiden, man får liksom oppleve våren to ganger! Når det har vært vår en stund nede i lavlandet, da begynner våren på fjellet.
Etter noen timer med tråkking så vi Bukollen foran oss. Flott utsikt og god lunsj var belønningen som ventet på toppen, for ikke å snakke om late timer i solsteiken. Vi ble en god stund der oppe på fjelltoppen, lå lenge å små sov i solen. Det var urolig deilig og avslappende. Akkurat den følelsen håper jeg å kunne få oppleve når jeg nå skal alene på tur. Det er forskjell på disse følelsene, når jeg er alene kan jeg føle "store" følelser som gjerne er overveldende og ofte gir reaksjoner i form av kroppslige uttrykk som tårer eller rett og slett dans. Når jeg er i godt selskap, med noen jeg stoler på og har god kjemi med så får jeg en helt egen følelse av ro og tilfredshet. Jeg kan tillate meg å nyte hvert åndedrag og virkelig slappe av. Akkurat dette kan jeg ha litt problemer med hvis jeg er alene, jeg slapper av og nyter øyeblikkene, men ikke så lenge av gangen. Jeg er mer rastløs. Jeg vet ikke om det kommer av at jeg har alt ansvaret selv, at jeg kanskje ikke stoler helt på meg selv og mine avgjørelser? Eller om det rett og slett kommer av at jeg kun har meg selv å fokusere på, jeg må ta det som kommer til meg, jeg kan ikke flykte fra tankene ved å flytte fokus over på noen andre. Kanskje jeg rett og slett flykter fra tankene ved å fokusere på å gå videre? Det er jo ikke til å komme fra at når jeg er helt alene i den digre naturen så føler jeg meg ofte liten og forlatt, ingen god følelse akkurat. Men det er jo det som gir utvikling! Det å klare å overvinne disse følelsene, lære å kjenne seg selv og kanskje klare å finne den roen og tryggheten inni seg selv. Challenge accepted! Norgesturen blir den ultimate utfordring på dette planet! I tillegg til det å lære seg å fiske da ;)
Vi måtte til slutt pakke sakene og forlate Bukollen. Vi tenkte å gå en litt annen vei tilbake til leiren. Vi hadde kanskje gått i 10 minutter før Jenny begynte å halte. Vi sjekket alle poter, men fant ikke noe som skulle forårsaket haltingen. Jenny hadde tydelig vondt, hodet ned, hoppende rundt på tre bein. Det var jo ikke stort annet å gjøre enn å gå videre i rolig tempo. Det kunne faktisk hende at hun bare måtte komme seg i gang igjen. Men dessverre så ble hun ikke stort bedre så vi tok en avgjørelse på at jeg gikk ned til bilen med Jenny. Vi var da nærmere bilen enn teltet og siden vi ikke viste hva som var galt med Jenny var det tryggere å være ved bilen hvis det skulle skje noe.
Det endte med at Thomas gikk tilbake for å pakke ned leiren, dagens helt, knight in shining armor og alt det der! Litt skryt må han få, det var tross alt et stykke å gå og mye å bære, to soveposer, liggeunderlag, telt, klær og mat. Vi hadde jo delt på dette oppover, men nå måtte han få med seg alt nedover på egenhånd. Det klarte han med glans og i et forrykende tempo! Jeg, som ikke liker å gi fra meg all æren, måtte jo så klart gå opp igjen å møte han på veien selv om han påstod at dette ikke var nødvendig. Jeg fikk meg altså ennå en tur opp de bratte bakkene fra bilen, men ikke helt opp denne gangen. Jenny lå i bilen, helt slått ut stakkars! Hun var nok bare veldig sliten, hun har ikke vært vant til sånne turer fra tidligere, tror jeg. Hun kom til meg noen måneder før denne turen og da hadde hun akkurat hatt et kull med valper, så det er mulig vi begynte litt tøft for henne.
Vi bestemte oss for å finne en fin leirplass nærmere bilen og bli en natt til, Jenny så ut til å bare være sliten.
Det skulle vise seg at det var flere gode grunner til at vi hadde gått til bilen, noe hadde skjedd i ryggen min og jeg hadde problemer med å både gå og sitte utover kvelden. Jeg tenkte at jeg sikkert bare var litt støl, jeg hadde nemlig fått en litt uheldig vridning når jeg bar Jenny over en elv. Bare å få sovet det av seg, tenkte jeg. Det var det definitivt ikke! Det var så vidt jeg kom meg ut av teltet på morgenen og det var så vondt at øynene ble nokså blanke innen jeg fikk kravlet meg ut. Jeg nektet jo så klart og innrømme at jeg hadde vondt i starten, men til slutt måtte jeg innse at det var umulig å skjule.. Jeg gikk jo tross alt som en 90 år gammel kjerring! Følte meg som en også, jeg klarte ikke en helgetur en gang, uten å bli helt ødelagt!
Noen uker senere fikk jeg påvist en prolaps i korsryggen så disse smerten hadde sine grunner, jeg var ikke bare støl! Det skal nevnes at jeg hadde slitt med ryggen en stund før denne turen også, men jeg lar ikke slike ting stoppe meg fra å dra på tur. Det jeg skal frem til er at jeg er sikker på at turer i terrenget ikke kommer til å utløse prolapser sånn helt uten videre! Det må ligger noe der fra før, så ikke vær redd for å dra på tur folkens ;)
Selv om avsluttingen på turen ble noe annerledes enn hva jeg hadde tenkt så var det alt i alt en kjempe flott tur som absolutt kan anbefales!
Jeg har helt angst! Er det mulig! Så skummelt da gitt! Jeg aner ikke hva de skal spørre om eller noen ting. Jeg har bare fått beskjed om å møte opp i Tønsberg og at det går på direkten. Det blir jo ikke lange praten heldigvis, det blir sikkert bare et par minutter. Men det holder i massevis for meg altså. Jeg kommer jo sikkert ikke til å få puste der jeg sitter! Jeg trøster meg med at det ikke er så mange som hører på distrikts nyheter kl 8.00 om morgenen, det er sikkert bare sånne gamle, snille mennesker som synes alt "ungdommen" gjør er sprekt ;) Jaja, det blir som det skal, så hvis jeg driter meg helt ut så er det jo en mening med det også. Jeg tar det som en utfordring og kjører på.
Vi så også på mulighetene for å gå videre ned til Isfjorden i Romsdalen. Jeg har utrolig lyst til å dra innom dette stedet som er omkranset kjente navn som Trollveggen, Romsdalshorn og Vengetind. Det står skrevet at "Romsdalalpene er som skapt for eventyrlystne fjellfolk!" Jeg kjenner det river i nysgjerrigheten og lysten etter å bestige disse fantastiske fjellene!
